Human-Etisk Forbund

- Jeg ble født og vokste opp, i et meget aktivt bedehusmiljø. Bygdas livssynsmiljø for øvrig besto kun av "kirkekristendom" i ymse varianter. Påvirkning fra ateisme, humanisme og annet var totalt fraværende, forteller Robin Tande.

Publisert: 1.2.2010

Siden Jon Kvalbein har en urokkelig tro på en guddommelig styring av alt, kan han vanskelig konkludere annerledes. Det er lett å forstå. Og jeg forstår at hans målestokk er de moralreglene han mener å finne i Bibelen - men også de følelsene som motiverer oss til å handle moralsk (f.eks.: samvittighet og empati)? Det siste, som må være det viktigste, mener han da er tildelt oss av Gud. - Javel, men bare et lite og utidig spørsmål: Er disse moralegenskapene like tilfeldig, skjevt og urettferdig fordelt, som alle andre medfødte egenskaper?

Diskusjonen om disse tingene er i de senere år blitt mer og mer omfattende, særlig i etterkant av visse godt kjente bøker. Interesserte finner det meste på internett, blant annet i Morgenbladets og Klassekampens arkiver. Jeg vil nøye meg med, siden Kvalbein berører både determinisme, fri vilje og vår strafferett, å vise til boken Straffen som problem av Johs. Andenæs.

Men, i Jon Kvalbeins oppfatning og karakterisering av ateister, kjenner jeg meg ikke helt igjen. Min personlige vei til ateisme er kanskje ikke helt unik, ei heller irrelevant.

Jeg ble født og vokste opp, i et meget aktivt bedehusmiljø. Bygdas livssynsmiljø for øvrig besto kun av "kirkekristendom" i ymse varianter. Påvirkning fra ateisme, humanisme og annet var totalt fraværende. Den kristne oppdragelsen var formanende, men langt fra autoritær. Tvilen gjorde seg imidlertid gjeldende allerede i førskolealderen. "Når Gud skapte menneskene og var glad i dem, hvorfor måtte han da drepe dem igjen? Når alle er snille med hverandre i himmelen, hvorfor kommer ikke da alle dit? Hvorfor måtte den snille Jesus spikres på et kors for at Gud skal bry seg om oss?" var spørsmål jeg stilte. Senere leste jeg populærvitenskapelige spissartikler i ukeblad, og et lite utvalg "syndige" bøker var å finne på skolebiblioteket. Men det ble ikke satt opp mot Bibel og kristendom.

Da jeg begynte på videregående skole, hadde jeg helt forkastet det bibelske gudebilde og menneskesyn, og var ateist i forhold til dette og lignende gudebilder. Årsaken var kun å finne mellom bibelpermene. Det mest sentrale, og tilstrekkelig å nevne, er den grunnleggende dualismen: Den allmektige og grenseløst kjærlige Gud skapte menneskene - med fri vilje til å velge. Men de fleste er ikke blant de utvalgte, og dermed determinert til å velge feil. Som straff for denne arvesynd skal de brennes og pines evig.

Hva så, hvilket livssyn hadde jeg, da troen på Bibel og kristendom var vekk? Det var aldri i mine tanker å lete etter en annen og bedre religion. Det ga seg selv; å gjøre det beste ut av vitenskapens forskning og teorier. I dag, 65 år senere, vet jeg mye mer om mange ting, som ville ha fjernet eventuell tvil fullstendig. Og mitt livssyn er nøyaktig det samme.

For snart 20 år siden meldte jeg meg inn i Human-Etisk Forbund, som for meg er en interesseorganisasjon. Men det var forbausende å støte på det halvreligiøse menneskesynet hos mange sentrale HEF medlemmer; Hvor Corliss Lamonts indeterministiske element hos mennesket skulle komme fra, har ingen i HEF kunnet fortelle meg. En mutasjon rammer ett individ. Gikk det en tid ett menneske rundt med fri vilje, mens alle andre manglet denne viljen - som andre dyr? Spørsmålet blir noe lignende, og like relevant, om man tenker seg en serie mutasjoner. Man bør kanskje bestemme seg?

Jeg er i tvil om humanister som nå er på jakt etter et humanistisk menneskeverd, fremdeles ser på mennesket som noe med den høyest mulige verdi? Dette mener Dakin (ifølge Finngeir Hjorth) er en rest av de kristnes tro på et udødelig liv. Jeg mener at også troen på indeterminisme og en fri vilje, er en slik rest. Men menneskeverd, eller likeverd som noen fornuftig bytter det ut med, må menneskene selv bestemme seg for å legge til grunn for sin lovgivning og adferd. Det er da også hva FN forsøker å gjøre. Hvis humanister har et forklaringsproblem her, må det være hvor vår motivasjon til å vedta et likeverdsprinsipp kommer fra? Altså er spørsmålet en del av samvittighets- empati- og altruismeproblematikken.

Robin Tande