Human-Etisk Forbund

Jens Brun-Pedersen mener det er vulgært og smakløst å konkurrere om å framstå som de mest gavmilde og sjenerøse midt i en katastrofe som krever handling og utstrakte hender fra oss alle.

Publisert: 15.2.2010

Det gjentar seg hele tiden. Med tragedier, nød og naturkatastrofer som kulisser trer en smakløshet fram; enkelte kristnes trang til å framheve både seg selv og sin religion i forhold til livssyn og mennesker som ikke forholder seg til noe overnaturlige.

Denne gangen er det Haiti som er utgangspunktet. På det kristelige verdidbatt.no (drevet av avisen Vårt Land) får vi vite følgende av en skrivedyktig innsender: "Men sannheten er at mennesker som tror at verden er en gudløs tilfeldighet, ser langt mindre grunn til å bry seg om sine medmennesker enn mennesker som tror på en Gud som har skapt oss alle". Han mener at "en ateistisk mentalitet gjør at de fattigste blir nedprioritert og glemt". Det er så man nesten ikke tror hva en leser. Innlegget ligger i øyeblikket høyest på lista over de best likte innleggene.

Temaet for innlegget er altså ikke at religiøse er blitt arrestert i Haiti fordi de har forsøkt å ta med seg små barn fra det fattige landet for å bringe dem til velstand og kristen gudstro i USA - eller muligens for salg. Temaet er heller ikke en problematisering av troen på en allmektig gud som åpenbart tillater at de fattigste av de fattige i verden mister tusenvis av sine kjære på grunn av jordskjelv. Nei, det som er interessant er ikke det ondes problem, men skildres i overskriften i Ole Petter Erlandsens innlegg: "Vestens voksende ateisme er livsfarlig for verdens fattige".

Hans innlegg har som utgangspunkt noe Richard Dawkins skal ha uttalt i forbindelse med et initiativ for å hjelpe ofrene på Haiti, ifølge den svenske avisen Dagen : "Hjelp til med å motvirke den skandaløse myten at det bare er de religiøse som bryr seg om sine medmennesker".

Selvsagt kan man diskutere hvor klokt det er av Dawkins å trekke inn religiøse i motiveringen for påkrevet nødhjelp. Ruinene på Haiti burde være motivasjon god nok for at vi alle burde handle.

Mens levende og døde fremdeles ble trukket ut av ruinene var den kristendogmatiske avisen DagenMagazinet ute og slo seg på brystet for å understreke hvor viktig kristendommen er og hvor kort ikke-religiøse kommer ved ulykker som dette. Under tsunamikatastrofen måtte jeg til NRK for å diskutere med artikkelforfatteren i en kristen avis som heller ikke klarte å holde seg; "se hvor mye Gud og kirken betyr for folk i disse dager. Hva har Human-Etisk Forbund å tilby?" Noen dager senere svarte daværende oslobiskop Gunnar Stålsett på TV2 at når slike katastrofer skjer har de som ikke er religiøse, intet håp å tilby.

Erlandsen beskriver hvor ynkelig humanisters humanitære innsats er ved å beskrive HAMU-tiere og Frihetsaksjonen som ble nedlagt. Mye kunne vært sagt om dette. Vi skulle gjerne ha hatt enda større oppslutning om HAMU-prosjekter i Afrika, Nepal og i India. For øvrig ønsker jeg ikke å forsvare HEF mot angrep som dette. Etter min mening er det både vulgært og smakløst å konkurrere om å framstå som de mest gavmilde og sjenerøse midt i en katastrofe som krever handling og utstrakte hender fra oss alle.

Hva er så vårt håp - vi som ikke har den allmektige guden å henvende oss til når katastrofer skjer? Det er å bruke alt som står i vår makt for å bruke vitenskap, teknologi, menneskelig erfaring, økonomiske ressurser, medmenneskelighet og ytterligere forskning på naturfenomener for å hjelpe nå - og for å være enda bedre forberedt neste gang katastrofen kommer. Min første tanke da tsunamikatastrofen ble kjent, var at dette vil medføre teknologi som vil forhåndsvarsle oss før dødens bølger når land. Instrumentene er nå på plass mange steder takket være menneskelig dyktighet. Der ligger håpet.

Jens Brun-Pedersen

Dette innlegget er også lagt ut på Verdidebatt.no. Følg debatten der.