Human-Etisk Forbund

Se bildet større

 

Så lå de plutselig der. Fem individuelt innpakkede konvolutter fra Brønnøysundregistrene, en til hvert familiemedlem. Der­med var det klart. Jeg og resten av min gudløse familie har vært medlem av Den norske kirke mot vår vilje hele livet.

Noe måneder tidligere, etter at det ble klart at alle dobbeltregistrerte skulle få brev, lette jeg gjennom skuffer og skap for å finne den gamle attesten. Og der lå den, midt inni en haug med gamle brev og bilder. Det lett gulnede papiret som utvetydig slår fast at «Even Gran er etter begjæring utmeldt av Den norske kirke den 05.02.87». Takk og pris.

Men konvolutten fra Brønnøysund bærer likevel mitt navn. Jeg åpner den med et litt skråsikkert glis om munnen. Jeg er jo utmeldt. Attesten - beviset - ligger jo rett foran meg.

Men etterhvert som jeg leser det tørre brevet, går den ekle sannheten opp for meg. Jeg ble lurt. Jeg har faktisk vært medlem av statskirken hele livet mitt! Hele livet har staten sett på meg som en kristen. Når kirken har snakket om at «Norge er et kristent land» og at vi må ta hensyn til «den tause kristne majoriteten», så er det meg de har snakket om.

Jeg er nok en av dem som har tenkt i mitt stille sinn at HEF kanskje har brukt for sterke ord om medlemskapsrotet i kirken; kalt det «overgrep», «et brudd med menneskerettighetene» og slike ting. Men når jeg endelig står der med brevet i hånda og leser svart på hvitt at «du er pr. april 2006 registrert i Den norske kirkes medlemsregister», så går det opp for meg. Dette er faktisk et overgrep! Jeg husker fortsatt følelsen av å banke på døra til det lokale prestekontoret på Ranheim for å be om å bli utmeldt av statskirken. Foreldrene mine var godt integrert i det lokale menighetslivet på den tiden, så nyheten ble ikke tatt spesielt velvillig imot på hjemmebane, for å si det sånn. Så det kosta litt også. Jeg tok et standpunkt jeg, den gangen. Et verdivalg i livet. Men så klarer altså de surrehuene å rote det til slik at jeg gjennom hele mitt liv, mot min vilje, har bidratt på feil side i den norske livssynskampen. På grunn av meg har HEF fått mindre penger enn de burde ha hatt. På grunn av meg har Norge på papiret sett litt mer kristent ut enn det egentlig har vært.

Jeg har jo selvsagt hatt en mistanke om at jeg kanskje kunne være blant de dobbeltregistrerte. Men hvordan har jeg kunnet leve med at jeg kanskje fortsatt stod som medlem? Hvorfor har jeg ikke løftet en finger for å sjekke at jeg virkelig var utmeldt siden det kjappe besøket på prestekontoret i 1987? Rotet i medlemsregisteret har jo vært kjent lenge. Jeg kunne jo bare ha tatt en telefon. Men svaret ligger på pulten rett foran meg. Jeg har jo ikke vært usikker. Jeg har jo hatt attesten - beviset! Fin er den også, med stempel og all ting. Flaut er det. Skikkelig flaut.
Her kan dere se, rotekopper!