Human-Etisk Forbund

Se bildet større

- Prosessfullmektig i KRL-saken, Lorentz Stavrum, fortjener å få navnet sitt inngravert på en eller flere pokaler, skriver Jens Brun-Pedersen.

Publisert 30.6.2007

Etter at han hadde en forhåpentligvis bedre middag i Strasbourg etter KRL-seieren, gikk turen til Roma der et foredrag skulle gjennomføres - før enkle måltider igjen inntas i Kabul.

Det dreier seg om en person som ikke er blitt kjendis til tross for at han vært en av hovedpersonene i et realityshow som har vart i ti år. Vi snakker om en stillferdig advokat som har gjennomført rettsaker i tre norske rettsinstanser med tre påfølgende tap.

For en som jeg - som har bivånet alle ukene med den norske rettsbehandlingen, har prosessene ført til varig svekket tiltro til norsk rettssystem. I alle fall når det gjelder rettens avhengighetsforhold til statsapparatet.

Med lavmælt eleganse, verdighet, troverdighet, nøyaktighet, saklighet og med stadig referanse til lovverk, tidligere domsavsigelser og til menneskerettighetskonvensjoner har retten blitt trygt geleidet av prosessfullmektigen i KRL-saken. I Norge hjalp det ikke.

Trenger jeg å si at regjeringsadvokaten hadde, forståelig nok, en mer famlende framføring av forsøket på å overbevise retten om at intensjonene med KRL-faget er noe helt annet enn de eksemplene den annen part gir av faget i praksis?

Utenfor rettsalene avslører Lorentz Stavrum en lun humor - og ikke liten sans for ironi. Men jeg har aldri hørt et nedsettende ord om den annen part eller om dommere. Respekt for retten har vært konstant.

Hele tiden har han rådet foreldrepartene, Human-Etisk Forbund og ikke minst undertegnede - en utålmodig og lettantennelig sjel - til nøkternhet, edruelighet og skepsis mht forhåpninger om seire som selvsagt ligger rett om hjørnet.

Beskjedenheten hans har også fått materielle følger. I perioder har han nøyet seg med kun dekning av utgifter. Man kan være trygg på at mannen ikke har beriket seg på KRL-saken.

Det skal ikke lite mot til å råde foreldrene og HEF til å dele troppen i to for så å gå videre ut i verden med tre tapte rettsaker i bagasjen. Deling i to, må vite, fordi man ikke kan vite om saken kunne bane seg veg i de lange køene som står oppmarsjert både foran FNs Menneskerettighetskomité og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Jeg vet ikke om jusmiljøet i Norge har amandaliknende utdelinger. I tilfelle bør navnet Lorentz Stavrum snart inngraveres på en eller flere pokaler. Advokaten som normalt bosatt på Lillehammer, har skapt rettshistorie. Både norsk og internasjonal rettshistorie. Prektige Norge har lidd "et gledelig nederlag", som lederskribenten i Dagens Næringsliv skrev 30. juni 2007. Troen på seier i EMD og i FN har han kanskje hatt. Den har han i tilfelle skjult godt i de 12 årene som har gått siden første saksanlegg ble fremmet.

I dag er han i Afghanistan utsendt av Justisdepartementet for å lære afhghanerne opp til å skape et rettssystem. Når han er tilbake i Norge er vi beriket med en advokat som kanskje er den som kan mest om menneskerettigheter her i landet.

Jens Brun-Pedersen