Sara Azmeh Rasmussen: Islamfobi-begrepet er blitt et demokratisk problem

Ville noen funnet på å forsvare begreper som "kommunistfobi" eller "nazifobi", bare man ga dem et mer presist og faglig innhold? spør Sara Azmeh Rasmu...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
10.12.2008 kl 08:53

Ville noen funnet på å forsvare begreper som "kommunistfobi" eller "nazifobi", bare man ga dem et mer presist og faglig innhold? spør Sara Azmeh Rasmussen.

Publisert: 10.12.2008

Jeg må innrømme at debatter blir mindre interessante når de tar en forutsigbar retning. Da jeg skrev mitt innlegg hvor jeg problematiserte begrepet "islamfobi", var jeg rimelig sikker på at antisemittismen skulle trekkes inn av nettopp Lars Gule.

Men la oss nå fokusere på sakens kjerne, begrepet som diskuteres. Til tross for at Gule erkjenner at " "islamofobi" er et unyansert brukt skjellsord - i stor grad og av mange", med et "lavt presisjonsnivå og hovedsakelig negativt innhold", insisterer han på at dette er et begrep som er kommet for å bli. Han velger derfor å gi dette begrepet et faglig forsvarlig innhold.

For det første er selve ordet "islamfobi" etymologisk problematisk. Hva er det dette ordet beskriver egentlig? Islam er en verdensreligion, ikke en etnisitet, en rase eller en seksuell legning. Fobi er en psykisk diagnose der man har en ubegrunnet og irrasjonell frykt/ubehag i møtet med noe. Kombinerer man disse to ordene, slik de bedrevitende har gjort i dette tilfellet, blir resultatet katastrofalt intellektuelt. Mer om dette trenger jeg ikke å si.

Så til sammenligningen mellom "islamfobi" og antisemittismen. Gule finner en klar strukturlikhet mellom disse to fenomenene. Det er et resultat av enten blinde flekker i hans kunnskaper om historie, kultur og politikk, eller ideologiske preferanser som får han til å ta et slikt standpunkt. For dette er ikke en holdbar analyse.

Nå har jeg ikke til hensikt å gå inn i en dypere diskusjon om antisemittismen, men jeg vil advare mot å likestille dette fenomenets særegne karakter med skepsisen mot islam og muslimer i dag. Uavhengig av politisk ståsted bør man være redelig nok til å erkjenne at den største delen av islamkritikken i dag ikke på noen måte er beslektet med jødehatet.

Antisemittismen som opprinnelig hadde et religiøst motiv, bunnet i forakt for jøder uansett deres gjøren og laden. De kunne være ortodokse, sekulariserte, kommunister, kapitalister, assimilerte i sine respektive samfunn, isolerte, mørke eller lyse i huden, fattige eller rike. I alle sammenhenger ble de hatet og ønsket fjernet fra kartet. De utgjorde aldri en reell trussel verken demografisk eller ideologisk mot noen europeisk land da de ble sendt inn i gasskamre med flertallets stilltiende aksept.

En del av kritikken mot staten Israel i dag er helt legitim, men hoveddelen er en moderne form for antisemittisme som skjuler seg bak legitim politisk kritikk. Dette blir avslørt gjennom dobbeltstandard hvor arabere blir spart for kritikk, mens gamle fordommer, stereotypier og en kollektivistisk fremstilling av jøder skinner igjennom.

Den samme leiren som er særdeles ivrig i kritikk av Israel (jøder) bruker begrepet "islamfobi" hyppig. Det er ingen tilfeldighet, men en naturlig konsekvens av en merkelig virkelighetsforståelse. Men finnes egentlig noen strukturell likhet mellom "islamfobi" og antisemittisme? Hvorfor eskalerer skepsisen mot islam samtidig med islamismens fremmarsj og radikaliseringen av muslimer? Finnes det hat mot muslimer som gruppe, eller handler det egentlig om motstand mot en totalitær ideologi, og et ønske om å forsvare liberale verdier mot en nykonservativ aggressiv bevegelse som åpent utfordrer det demokratiske samfunn? Ville noen funnet på å bruke og forsvare begreper som "kommunistfobi" eller "nazifobi", bare man gir dem et mer presist og faglig innhold?

Når vi vet hvor stor velvillighet som finnes blant de fleste europeiske politikere og borgere mot muslimer, hvor mye ressurser som brukes i å integrere særlig denne gruppen, hvor mange kompromisser som blir inngått for å imøtekomme deres religiøse krav: snart hijab i politiet, halamat overalt i offentlige institusjoner og et eget propagandaprogram for islamister i beste sendetid i svensk statlig TV, for å nevne noen få eksempler, kan vi da med et snev av ærlighet likestille deres situasjon med forholdene jødene levde under i det forrige århundrets Europa? Det er i så fall ikke bare en grov krenkelse mot de uskyldige ofrene for antisemittismen, men også mot intellektet og intelligensen.

En ganske sikker effekt av en stadig assosiasjon av skepsisen mot islam, religionen og verdisettet på den ene siden, og antisemittismen, er å paralysere debatten. Europa vil definitivt unngå å begå fortidens forbrytelser. Derfor er denne særdeles skjeve sammenligningen farlig. Den kan i verste fall lamme en nødvendig motstand mot illiberale prosjekter (som jo er i gang). Toleransen kan bli overdimensjonert. Det skjøre demokratiet kan tape.

Diskriminering av minoriteter bør alltid tas på alvor og motarbeides. Men det betyr ikke at kravene om en holdbar analyse og en rettferdig og redelig tilnærming faller bort. Skal vi beskytte minoritetens rettigheter, må det demokratiske systemet som garanterer disse, forsvares og styrkes. "Islamfobi-begrepet" blir et stort demokratisk problem.Sara Azmeh Rasmussen

Siste nytt i Debatt

Morten Horn framstår selv som en humanistisk «yppersteprest»

DEBATT: Anniken Fleisje mener Morten Horn selv postulerer ett syn på krig og livssynsbetjening som den rette humanisme. OPPDATERT: Les Morten Horns svar.

DEBATT: Morten Horn svarer på Anniken Fleisjes utspill om at Horn selv «forteller oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke».

Vi stiller opp som livssynssamfunn

DEBATT: Det er bedre at Human-Etisk Forbund, og ikke staten, sertifiserer felthumanister, skriver Kristin Mile.

– Canada har vedtatt en juridisk, medisinsk og pasientrettslig uholdbar dødshjelplov
DEBATT: Alt for mye religionskritikk, HU?
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!