Rune Vik-Hansen: Kontraintuitivt knefall

- At debatten er vanskelig, skyldes spenningen mellom et uklart grunnlag (stilltiende og implisitte premisser), samtidig som man forsøker å forene kra...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
17.02.2009 kl 15:01

- At debatten er vanskelig, skyldes spenningen mellom et uklart grunnlag (stilltiende og implisitte premisser), samtidig som man forsøker å forene kravet til rasjonalitet med aksept for det irrasjonelle, fordi man frykter at religiøse eller alternativt tenkendes følelser uansett hvor lite disse lar seg begrunne eller forsvare, lar seg krenke, skriver Rune Vik Hansen.

Publisert: 17.2.2009

Den senere tid har vært preget av et til dels voldsomt ordskifte angående evolusjonsteori vs. skapelsesberetning, snåsamani vs. vitenskapelighet, ytringsfrihet vs. "retten til å krenke", prinsipiell vs. prinsippløs tenkning og religiøse grupperingers mulige innflytelse på sekulariserte samfunns utvikling med tilsvarende slag i ulike medier og avisinnlegg med påfølgende rødglødende kommentarfelt.

Samtlige debatter preges av en stadig påpekning av hvor sterkt man "ønsker debatten", noe som tilsynelatende er tilforlatelig, men som tenderer å overskygge selve diskusjonen, samtidig som det hele tiden påpekes "hvor vanskelig" disse debattene er uten at noen spør hvorfor eller hva som gjør de så vanskelige. Samtidig problematisk er at man unektelig kan få inntrykk av at kun jurister, økonomer og byråkrater er meningsberettigede og et betimelig spørsmål er å spørre om hva som egentlig skjer?

Utviklingen de senere år (ikke bare i Norge) viser hvordan religiøse og alternativt tenkende grupperinger (noen mer enn andre), dominerer, saboterer og monopoliserer det offentlige meningsrom ved å legge stilltiende premisser for debatten, premisser de i utgangspunktet ikke har til hensikt reelt å utfordre. Eksempelvis kan kort nevnes Trygve Thorsons lite subtile forsøk i Dagsavisen 09.02.09 ved å hevde viktigheten av konteksten kritikk fremføres i og måten religionskritikk fremføres på og betydningen av å forstå "hverandres bakgrunn og meninger" hvor han tiltross nærer håp om "konstruktiv dialog".

Fire spørsmål melder seg umiddelbart i kjølvannet av Thorsons forsøk på knebling:
1) Thorson begår en feilslutning ved å hevde at kontekst og bakgrunn er relevant, fordi påstanders opprinnelse er irrelevante for hvorvidt påstandene er sanne eller gale. I tillegg til det prinsipielt umulige i å vise hvordan opprinnelse har relevans for gyldighet, skal påstander vurderes i forhold til hva de uttaler seg om og ikke i forhold til den som uttaler seg (distinksjonen mellom opprinnelse og gyldighet ble første gang formulert i 1930-årene av Hans Reichenbach for å skille vitenskap fra kvasivitenskap)

2) Dersom kontekst eller måte kritikk fremføres på er relevant, oppstår spørsmålet om hvem som har makt til å definere akseptabel kontekst; kritikere/skeptikere eller de troende? Erfaring tyder på at religiøse hevder seg definisjonsrett for hva som er akseptabel kritikk og således stopper kritikken der religiøse hevder sine ører eller følelser krenket.

3) Skal konstruktiv dialog og felles forståelse oppnås, forutsettes et felles ståsted og spørsmålet er hva eller hvor dette mulige ståstedet kan sies å være. Filosofer, tenkere og humanister har i århundrer forsøkt å forfekte den menneskelige fornufts evne, uavhengig av lokale kontekster eller tradisjoner, til å gripe sammenhenger som et slikt mulig felles ståsted uavhengig av kulturell kontekst, bakgrunn og tradisjoner, men stadig flere grupperinger påberoper seg "lokale variasjoner" og tanken om en felles menneskelig fornuft er på stadig flere områder, under stadig sterkere press.

Dersom vi antar at debatten mellom troende og ikke-troende, skeptikere og vitenskapelig anlagte er en debatt mellom det rasjonelle og det irrasjonelle, hvordan skal konstruktiv dialog eller "felles forståelse" oppnås hvor enighet synes umulig med mindre en av partene oppgir sin posisjon til fordel for motpartens? Prinsipielt synes vanskeligere å bevege seg fra rasjonalitet til irrasjonalitet enn omvendt, pga. paradokset at rasjonelle trenger rasjonelle argumenter for hvorfor de skal oppgi sin rasjonelle tilnærming til fordel for en irrasjonell, og er man først kommet til en rasjonell holdning eller tilnærming, synes ingen fornuftig grunn til å oppgi denne.

Siden Thales' dager, har mennesket i kraft av eksperimenter og observasjoner eller rasjonelle undersøkelser (kjent som overgangen fra "mythos til logos") søkt å nå frem til innsikt og viten om verden og det er ingen prinsipiell forskjell mellom alternative behandlingsformer eller religiøse forestillinger all den tid begge lider av mangel på begrunnelse eller empirisk verifisering og begge forholder seg til det samme univers. Et problem i dagens debatt er at ingen spør om hvordan det idag kan finnes tilhengere av religion eller alternative behandlingsformer når eksperimenter og rasjonelle argumenter taler sitt tydelige språk imot. Hvorfor eller hva kan grunnen være til at de ikke lar seg overbevise? Har det en årsak og er den påviselig? Dersom begrunnelse ikke er påkrevd, forblir spørsmålet "hvorfor tror du akkurat dette og ikke noe annet" umulig å besvare.

En mulig konsekvens av fravær av rasjonelle argumenter og vitenskapelige begrunnelser og at påstanden om at såkalte religiøse følelser lar seg krenke tas for god fisk, selv om det er slett latin, er at ikke-troende i frykt for hva ulike religiøse grupperinger kan finne på dersom de føler seg tilstrekkelig krenket (noen lettere enn andre), lar seg diktere og gir disse grupperinger større innflytelse på samfunnsutviklingen enn hva som rasjonelt lar seg berettige. Et betimelig spørsmål er hvorfor rasjonelle og sekulariserte lar seg diktere av mennesker med irrasjonelle tankeverdener? Hvorfor utfordres ikke troende på påstanden om "religiøse følelser" og at de kan krenkes? At religiøse og alternativt tenkende forsvarer sitt standpunkt med at det kun "handler om tro", vitner om at de nettopp ikke er tilgjengelige for rasjonelle argumenter, så hvorfor føye dem? Prakteksemplet er hvordan f eks. Egypt og Pakistan i FNs menneskerettighetsråd (mars 08), på formalistisk smålig vis, stadig vekk avbrøt Brown da han skulle legge fram velfundert kritikk av Kairo-erklæringen uten at noen andre medlemsland tok til motmæle og forsvarte Browns rett til å komme med kritikk. Er kritikerne, av f eks. islam allerede svinebundet? Er det ikke på høy tid å relansere rasjonalitet, vitenskap, logikk og universelle fremfor partikulære fellesmenneskelige verdier?

Debatten mellom rasjonalitet vs. irrasjonalitet, er ingen vanskelig debatt, slik enkelte forsøker å fremstille den som, snarere tvert imot; er premissgrunnlaget klart og tilgjengelig for alle, og man aksepterer logikk og stringens, synes uproblematisk å avvise religiøse grupperingers ønske om innflytelse på samfunnsutviklingen dersom disse ønskene ikke lar seg rasjonelt begrunne eller på andre måter er forstandmessig forsvarlige. At debatten er vanskelig, skyldes spenningen mellom et uklart grunnlag (stilltiende og implisitte premisser), samtidig som man forsøker å forene kravet til rasjonalitet med aksept for det irrasjonelle, fordi man frykter at religiøse eller alternativt tenkendes følelser uansett hvor lite disse lar seg begrunne eller forsvare, lar seg krenke.

Slik debatten føres, mistenkes sterkt at kampen, spesielt hva angår religiøse og alternativt tenkende, mer handler om makt og ideologi enn om følelser, noe enkelte praksiser klarere enn andre turde illustrere, og at aksept av dette innebærer et kontraintuitivt knefall for irrasjonelle krefter.

Rune Vik-Hansen

Siste nytt i Debatt

Biskop svarer Sandvig: Kirken og skolegudstjenestene

Biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin mener seg misforstått i Vårt Land-artikkelen Bente Sandvig, fagsjef i Human-Etisk Forbund, siterer.

Skolegudstjeneste = gudstjeneste minus kristendom?

– Skolegudstjenester kan uansett tilpassing aldri bli inkluderende, skriver nestleder i Humanistisk Ungdom, Øistein Sommerfeldt Lysne.

Grue har misforstått kampen for aktiv dødshjelp

– Vi kjemper ikke for et samfunn der staten skal hjelpe alle til å dø hvis lykkeindeksen ikke holder mål, skriver Ole Peder Kjeldstadli, styreleder i Foreningen Retten til en verdig død.

HEF-medlem Åsne Tveito er kritisk til at Human-Etisk Forbund ga seminarplass til filosof Ole Martin Moens tankegods om forbedring av menneskerasen.

Morten Horn framstår selv som en humanistisk «yppersteprest»

Anniken Fleisje mener Morten Horn selv postulerer ett syn på krig og livssynsbetjening som den rette humanisme. OPPDATERT: Les Morten Horns svar.

DEBATT: Morten Horn svarer på Anniken Fleisjes utspill om at Horn selv «forteller oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke».

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!