Richard Dawkins på en hest - svar til Moum

Publisert 14.8.2007 Til Helle L. Moums innlegg på debattnettsidene til Fri Tanke: Professor Dawkins klarer seg bra uten verken å bli satt på pidestal...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
14.08.2007 kl 14:31

Publisert 14.8.2007

Til Helle L. Moums innlegg på debattnettsidene til Fri Tanke: Professor Dawkins klarer seg bra uten verken å bli satt på pidestall eller tegnet på en høy hest. Men skal debatten rundt bøker som «Gud - en vrangforestilling» føre noe som helst videre, må diskusjonen føres på sak, ikke person.

Det er Richard Dawkins' argumenter som må drøftes, verken hans motivasjon, «nedlatenhet», stil, «aggressive ateisme» eller annet som er helt irrelevant for saksinnholdet. Dette siste fører til grove avsporinger og meningsløse «diskusjoner om diskusjonen», som lett kan tolkes som forsøk på å unngå ubehagelige realdiskusjoner -.

Jeg leser Richard Dawkins som en eneste stor logisk utfordring til alle religiøse om redelig å forsvare sin tro mot hans argumentasjon. Dawkins er konkret argumenterende. Enhver fornuftsbasert diskusjon krever konkret og saksretta motargumentasjon. Det hadde derfor vært befriende om både Helle L. Moum og andre troende kom på banen med realitetsbegrunnelser for sin egen tro, samt konkret motargumentasjon til resonnementene i bøker som Dawkins'.

Tro i seg selv fører ingen sannhetsbeviser. Skal tro bli troverdig og overbevise, ja, da må den kommuniseres, gjøres fornuftsmessig begripelig for andre enn en selv. For å kunne bli tatt på alvor for sin tro, må den troende gjøre rede for sitt trosgrunnlag. Ellers reduseres troen til ikke-kommuniserbare opplevelser og følelser. Slik er det også et faktum at troende verden over har like sterke trosopplevelser som kristne, og holder sin tro for like sann som andre.

Her er noen utfordringer til Moum: Hvorfor skulle et guddommelig vesen eksistere forut for alt? Hvorfor i all verden skulle dette vesenet bry seg med å skape dette uendelige universet ?! Hva var hensikten med all denne møyen? Hva er menneskets plass i dette kosmoset? (I alle fall noe helt annet enn det de kristne tenkere før har innbilt seg. Før sin eksistens hadde ingen vondt av ikke å eksistere. Mer enn noe er den jordiske eksistensen preget av lidelse og vold for alle skapninger. Hvorfor?) Hvordan i all verden kan vitenskapelig forskning om natur og historie forenes med de religiøse tekstenes diffuse forestillinger om eksistensen og skapelsesverket? Gapet mellom vitenskaplige forskningsresultater og verdens trosbaserte forestillinger blir raskt større.

Menneskehetens historie er oppfylt av ulike slags tro - er alle disse sanne og forenbare? Dersom ikke, hvordan skille sann tro fra de andre? Hva slags sannhetskriterier finnes for denne troen? Dersom det kun finnes en sann tro, en sann praksis og en eneste vei til frelse og evig liv, hvordan noensinne bli sikker på denne? (Se forøvrig til historien og all ondskapen som er utført med rettferdigjort av «den ene og sanne troen».)

Hva slags moral ligger i at alle de som ikke har funnet/vunnet den absolutte rette tro, alle disse skal gå fortapt, i verste fall i et evig Helvete?! Hva slags vesen er det som har innstifta en slik meningsløs og tragisk orden? Og hva slags vesen er det som legger slik uforståelig vekt på alle merkelige ritualer og religiøs praksis som uttrykk for inderlighet og tro?! (Sant og si framstår dette som rent og skjær menneskeverk og ingenting annet.)

Ingen kan nektes troen. Tro og overtro har alltid fulgt menneskeheten. Tro er en menneskerett. Men hva gagn er det i lengden å tro på noe som ikke finnes (er sant)? Den troende må derfor tro at troen er sant. Den troende må ha overbevist seg selv om disse sannhetene. Påstander om sannhet må således logisk sett kunne diskuteres fornuftsmessig. Dette er utfordringa fra Dawkins. De religiøse kan velge å omgå de ubehagelige konfrontasjonene. Eller de kan utfordre sine og andres overbevisninger og ta inn over seg sannferdige erkjennelser, ikke minst innen vitenskapen.

Det første framstår som en flukt fra ubehagelige realiteter, det andre som et oppriktig forsøk på å leve absolutt sant i tro og tvil. DET alene kaller jeg et høyverdig moralsk ideal.

Det er ingenting som tilsier at religiøsitet gir en privilegert plass i det menneskelige og moralske univers. Tvert om er det gode grunner for logisk sett å erklære at ingen moral kan ha guddommelig utspring, kun menneskelig (jfr. Peter W. Zappfe).
På samme måte er ikke religiøse privilegerte mot saklig kritikk.

Jeg deler ønsket fra Helle L. Moum om bredere diskusjoner om nye religiøse fenomener, inklusive intelligent design, og har utfordret Fri tanke på dette. Imens kan vi håpe på saksrettet kritikk av det Richard Dawkins faktisk sier og ikke skjeve antagelser/utlegninger av hans argumentasjon.

Ole P. Lien

Siste nytt i Debatt

Biskop svarer Sandvig: Kirken og skolegudstjenestene

Biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin mener seg misforstått i Vårt Land-artikkelen Bente Sandvig, fagsjef i Human-Etisk Forbund, siterer.

Skolegudstjeneste = gudstjeneste minus kristendom?

– Skolegudstjenester kan uansett tilpassing aldri bli inkluderende, skriver nestleder i Humanistisk Ungdom, Øistein Sommerfeldt Lysne.

Grue har misforstått kampen for aktiv dødshjelp

– Vi kjemper ikke for et samfunn der staten skal hjelpe alle til å dø hvis lykkeindeksen ikke holder mål, skriver Ole Peder Kjeldstadli, styreleder i Foreningen Retten til en verdig død.

HEF-medlem Åsne Tveito er kritisk til at Human-Etisk Forbund ga seminarplass til filosof Ole Martin Moens tankegods om forbedring av menneskerasen.

Morten Horn framstår selv som en humanistisk «yppersteprest»

Anniken Fleisje mener Morten Horn selv postulerer ett syn på krig og livssynsbetjening som den rette humanisme. OPPDATERT: Les Morten Horns svar.

DEBATT: Morten Horn svarer på Anniken Fleisjes utspill om at Horn selv «forteller oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke».

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!