Ole Peder Kjeldstadli: Vilkårlighet om liv og død i helse-Norge

Jeg er forkjemper for at redelighet skal være rettesnor for våre etiske handlinger. Hvorfor må jeg kanskje forlate livet som medskyldig i et ulovlig o...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
25.05.2010 kl 15:01

Jeg er forkjemper for at redelighet skal være rettesnor for våre etiske handlinger. Hvorfor må jeg kanskje forlate livet som medskyldig i et ulovlig og nedverdigende komplott? spør Ole Peder Kjeldstadli.

Publisert: 25.5.2010

Morten Horn skriver at det ville være dypt urettferdig dersom en legalisering bare skulle føre til at folk som Sigrid Hannisdahl skulle få dødshjelpsmedisin av sine legevenner med loven i ryggen, mens den kreftsyke vaskehjelpen i Sykkylven får avslag av sin fastlege. Jeg er enig med han i at slik kan vi ikke ha det. Jeg tolker dessuten Horns postulat dit hen at i dag får mange dødshjelpsmedisin nettopp denne måten. Slik kan vi heller ikke ha det.

Programmet PULS, som ble publisert 30.10.2006, beskrev situasjonen i Norge slik at hver dag får mennesker hjelp til å dø på norske sykehus. Eller de får ikke lov til å dø fordi også passiv dødshjelp utøves vilkårlig. Programmet viste at hele 80 prosent av norske sykehus har ingen skriftlige retningslinjer for dem som skal bestemme over livets avslutning. For at ingen pasient skal ide overlast er det etter min oppfatning soleklart at respekt for pasientens autonomi tilsier at all medisinsk behandling forutsetter et gyldig samtykke, at pasienten har rett til informasjon og rett til å delta i beslutninger som angår egen helse og eget liv.

Jeg er veldig opptatt av at pasientens selvbestemmelse skal respekteres, og Kari Vigeland sier at når retten til selvbestemmelse i prinsippet blir respektert når det gjelder passiv dødshjelp, blir det således inkonsekvent å ikke respektere selvbestemmelsesretten når det er snakk om aktiv dødshjelp.

Innenfor de palliative miljøer, i Norge så vel som i andre land, hevdes det at eutanasi er unødvendig, fordi utviklingen i smertebehandlingen nå er kommet så langt. Dette er imidlertid ikke riktig.

En undersøkelse viser at ca. 60 % har stor tillit at døende får god lindrende behandling og pleie, men det er likevel 22 % som har personlig kjennskap til at denne type behandling ikke har vært god nok. De fleste av disse har erfaringer fra de siste 10 år (18 %).

Et estimat som går igjen, er at rundt 5 % av de med alvorlige smerter klarer man ikke å hjelpe godt nok. Således anmoder også pasienter ved hospiceavdelinger som skulle tilbys det optimale av smerte- og lindringsbehandling, om eutanasi. Det er imidlertid langt fra alle som får et slikt optimalt tilbud.

En omfattende undersøkelse ved våre sykehus for en tid tilbake viste således at drøyt halvparten av kreftpasientene hadde ubehandlede smerter - ofte sterke og unødige smerter. Ved flere større sykehus har man for eksempel i dag ikke tilstrekkelig med morfinpumper til kreftpasientene.

Når man skal ta stilling for eller i mot å gjøre aktiv dødshjelp straffritt, må fordeler og ulemper veies mot hverandre. Mange motstandere som Morten Horn, synes å trekke sine konklusjoner utelukkende på bakgrunn av de trusler de mener å se.
Min svar er at gjennom en liberalisering av lovgivningen har vi alt å vinne.

Et åpent, demokratisk og humant samfunn må kunne forventes å kontrollere bruken og motvirke misbruk på dette området. Respekten for den personlige autonomi og prinsippet om like rettigheter er viktig i denne sammenheng. Innenfor denne rammen bør det humane samfunnet tillate den håpløst syke og hjelpeløse å velge en siste utvei fra et liv i meningsløs lidelse. Den måten enkelte er nødt til å lide og dø på i dag, er barbarisk. Voluntær eutanasi veier tyngst i vektskåla når jeg konkluderer. Og jeg ber om å bli respektert for det!

Morten Horn er veldig opptatt av å beskrive hvor dårlig voluntær eutanasi eller assistert suicid fungerer i land som praktiserer dette. Nederlands dødshjelpspraksis har lenge vært demonisert av en del norske debattanter. Horn sier stadig vekk i håp om at når en ting blir sagt lenge nok, virker den mer troverdig at han skal ikke gjenta seg selv "- annet enn at vi som faktisk er påtenkt rollen som regulatorer protesterer både mot at dette er mulig, og mot at det fungerer i land som Nederland og Oregon."

Hans postulat virker underlig, men er vel farget av hans tilhørlighet til legestanden i Norge.

Nok en undersøkelse forteller oss at i Norge er bare 17 % av legene for dødshjelp, mens tallene i Danmark er 42, Belgia 65, Nederland 68, Sveits 61 Danmark 42 og Sverige 31.

Professor Peter F. Hjort viser til at "Spøkelsene" i Nederland er drevet ut! Han skriver bl.a. i sin memoarbok, Alderdom, Helse, Omsorg, Kultur: "Jeg har alltid vært imot aktiv dødshjelp og har aldri gjort det, men nå er jeg kommet i tvil. Grunnen er at jeg fikk en bok til anmeldelse (Griffiths, Weyers og Adams, 2008). Den er på 600 sider med nesten 2000 noter og handler om aktiv dødshjelp i Nederland, Belgia og seks andre europeiske land, inklusive Norge. Den er ufattelig grundig og argumenterer for at tiden har endret omtrent alt i Europa gjennom de siste 40 årene."

Blant annet har dette skjedd: "Medisinen har endret seg, og stadig oftere møter en disse problemene mot slutten av livet: Ikke starte eller avslutte aktiv behandling, avslutte sonde- og/eller intravenøs næring og væske, og lindrende behandling som har dobbelteffekt som bivirkning og vil forkorte livet. Synet på eutanasi i befolkningen Har endret seg i positiv retning. Spørreundersøkelser i ni europeiske land i tiden 1981 - 99 viser at befolkningen i alle disse landene - også i de katolske landene - i stigende grad gir sin tilslutning til eutanasi. Alt dette har sendt meg inn i tenkeboksen, og det er mulig at jeg nærmer meg nederlandske verdier."

Hjort peker så på de strenge vilkår som gjelder for ordningen i Nederland, og at andelen av pasientene som får aktiv dødshjelp ikke er stigende (2 %). En rapport forteller faktisk at tallene fra 2001 til 2005 viste fallende tendens, fra 2,6 % til 1,7 %. Helseministeriet sier at dette er hovedsak et resultat av forbedring og økende bruk av smertestillende midler for å holde pasienten i bevisstløs tilstand inntil døden inntreffer. Dette henger sammen med at legen i Nederland er blitt mer restriktive i bruken av eutanasi. En offisiell rapport i fra Oregon gir heller ingen støtte til påstander om at en praksis med assistert suicid praksis fører til utglidning og uverdige tilstander i dødspleien. Her har i løpet av 10 år har til sammen 341 pasienter benyttet seg av sin resept. 90 % av disse døde hjemme under pleie av det allmenne hospicetilbudet.

Rapporten sier at det heller ikke er påvist noe utilbørlig press fra pårørende, og det antas at tusener av lidende er trøstet og styrket ved å vite at det kunne vært mulig å få dødshjelp hvis sykdommen ble uutholdelig. Loven om assistert suicid åpner opp for en mer ærlig samtale mellom lege og pasient. Den viser også at muligheten til å få hjelp blir heller lite brukt, men er en ekstraordinær trøst i en vanskelig situasjon. Langt flere dør på en rolig måte i sine hjem heller enn i en institusjon med masse pipende maskiner og mange fremmede personer rundt seg. Dessuten er det en fredlig og pålitelig måte å dø på.

Dette forteller meg at gjennom en liberalisering av lovgivningen har vi alt å vinne: I et åpent, demokratisk og humant samfunn vi må kunne forventes å kontrollere bruken og motvirke misbruk på dette området. Respekten for den personlige autonomi og prinsippet om like rettigheter er viktig i denne sammenheng. Innenfor denne rammen bør det humane samfunnet tillate den håpløst syke og hjelpeløse å velge en siste utvei fra et liv i meningsløs lidelse.

Om jeg skulle få en ondartet sykdom, kreft eller annet som vil føre med seg at jeg dør stykkevis gjennom en langsom død, kanskje neddopet for ikke merke smerter, og at jeg heller ikke er i stand til å kommunisere med mine omgivelser. Hva ville jeg da ha ønsket meg?

Jeg - Ole Peder Kjeldstadli - ville da i en slik gitt situasjon gjerne vite at jeg kunne få hjelp til å dø en verdig død. Andre ville i lignende situasjoner ha valgt å kjempe til siste åndedrag. Men hvorfor skal ikke jeg også få lov til å gjøre mine valg. Hvorfor skal mennesker som jeg måtte være avhengig av å utnytte vennskap slik at mitt ønske skal påføre mennesker som er glad i meg skyldfølelse for å ha gjort noe kriminelt? Selv er jeg tilhenger av og en forkjemper for at redelighet skal være rettesnor for våre etiske handlinger. Hvorfor skal jeg kanskje forlate livet som medskyldig i ulovlig og et nedverdigende komplott?

Som dere forstår, står jeg på det standpunkt at argumentene for voluntær eutanasi veier tyngst i vektskålen.

Ole Peder Kjeldstadli
Leder i Foreningen Retten til en verdig død

Siste nytt i Debatt

Biskop svarer Sandvig: Kirken og skolegudstjenestene

Biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin mener seg misforstått i Vårt Land-artikkelen Bente Sandvig, fagsjef i Human-Etisk Forbund, siterer.

Skolegudstjeneste = gudstjeneste minus kristendom?

– Skolegudstjenester kan uansett tilpassing aldri bli inkluderende, skriver nestleder i Humanistisk Ungdom, Øistein Sommerfeldt Lysne.

Grue har misforstått kampen for aktiv dødshjelp

– Vi kjemper ikke for et samfunn der staten skal hjelpe alle til å dø hvis lykkeindeksen ikke holder mål, skriver Ole Peder Kjeldstadli, styreleder i Foreningen Retten til en verdig død.

HEF-medlem Åsne Tveito er kritisk til at Human-Etisk Forbund ga seminarplass til filosof Ole Martin Moens tankegods om forbedring av menneskerasen.

Morten Horn framstår selv som en humanistisk «yppersteprest»

Anniken Fleisje mener Morten Horn selv postulerer ett syn på krig og livssynsbetjening som den rette humanisme. OPPDATERT: Les Morten Horns svar.

DEBATT: Morten Horn svarer på Anniken Fleisjes utspill om at Horn selv «forteller oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke».

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!