Ole Peder Kjeldstadli: Retten til å dø med verdighet

- Det humane samfunnet bør tillate den håpløst syke og hjelpeløse å velge en siste utvei fra et liv i meningsløs lidelse, skriver Ole Peder Kjeldstadl...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
15.02.2010 kl 09:31

- Det humane samfunnet bør tillate den håpløst syke og hjelpeløse å velge en siste utvei fra et liv i meningsløs lidelse, skriver Ole Peder Kjeldstadli i dette svaret til eutanasimotstander Morten Horn.

Publisert: 15.2.2010

Morten Horn skriver at han er helt uenig i Kjeldstadlis påstand om at lovverket for aktiv dødshjelp i Oregon og Nederland er godt, og at det ikke har forekommet utglidning. Jeg har vanskeligheter med å tro at vi kan bli enige i denne debatten, men med hensyn til lovverket i Nederland, så er det for meg klart at dette er et lovverk som virker sterkt i retning av å begrense antallet som kan få bestemme selv over eget liv.

Dette må vi likevel være enige om: Legevitenskapen er i stadig utvikling. Dette betyr at moderne intensivavdelinger kan overvinne medisinske kriser, og en alvorlig syk pasient kan holdes i live over lang tid. Dette igjen fører til at debatten om dødshjelp blusser opp med jevne mellomrom, og det viktigste spørsmålet for meg blir: Skal alvorlig syke mennesker med store lidelser ha rett til å avslutte livet?

I en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening Nr. 20 - 22. oktober 2009, skrev Per Schioldborg, som er professor emeritus i sosialpsykologi ved Universitetet i Oslo, at leger i andre europeiske land er mer positive til aktiv dødshjelp, enn norske leger. Han skrev videre at i holdninger til aktiv dødshjelp har vi tre aktører; pasienten (med sin selvbestemmelsesrett), legen (med sitt lindringskrav), og samfunnet (med sitt majoritetssyn) - samt loven, som forbyr dødshjelp som eutanasi og assistert suicid.

Det grunnleggende spørsmål i denne sammenheng er i følge Schioldborg individets rett til å bestemme over egen død ved å ta sitt liv, uaktet hvor gal eller feilaktig en slik handling måtte være i andres øyne.

Denne retten er i dag akseptert for det vanlige selvmord og selvmordsforsøk når handlingen utføres uten hjelp fra andre. Medvirkning er imidlertid straffbart i Norge mens andre land som Sverige, Tyskland, Belgia og Sveits tillater slik hjelp.
I Norge er retten til død begrenset til egen utførelse, og ikke ved samarbeid med andre. Men hva så hvis man er syk, full av smerte og døende, og vil dø for egen hånd, og må ha hjelp til dette?

Schioldborg sier at når det gjelder legers holdning i Norge er disse klart imot aktiv dødshjelp. I andre land er imidlertid bildet betydelig mer variert. En europeisk undersøkelse (Social Science & Medicine, 2005) som omfattet syv forskjellige land (inkludert Australia) med forskjellige legegrupper hadde blant annet følgende spørsmål: "Bruk av medisiner i dødelig dose på eksplisitt anmodning fra pasienten er akseptabelt for terminalt syke pasienter med ekstrem, ukontrollerbar smerte eller annen lidelse." Resultatene viste, i fallende enighetsfrekvens; Belgia 78 %, Nederland 77 %, Danmark 60 %, Sveits 56 %, Italia 36 %, Sverige 35 %, samt Australia 46 % (N=10 139 postale intervjuer, svarprosent omkring 50).

Resultatene indikerer således en positiv holdningsmajoritet innen visse land i Europa frasett i Sverige og Italia, hvor særlig forskjellen mellom Sverige og Danmark er påfallende med norske øyne. Interessant i denne forbindelse er at et stort flertall i Statens Medicinsk-Etiska Råd i Sverige i fjor gikk inn for legeassistert suicid.

Så til denne artikkels hovedspørsmål: "Retten til å dø med verdighet?" Svaret blir selvsagt nei med den lovgivningen vi har i Norge. Jeg har lov til å ta mitt liv, men ikke med legens hjelp, ei heller med andres hjelp. Jeg kan få god smertestillende pleie, i nødsfall kanskje også bli dypt (terminalt) sedert, men kan ikke selv bestemme over min død når jeg så måtte ønske hvis behandling ikke lenger hjelper. Jeg kan reise til Sveits (Dignitas) hvor jeg straffritt kan få den nødvendige dose til selv å avslutte mitt liv, men klarer ikke det uten reisefølge fra mine nærmeste. Dette er straffbart for disse, selv utenfor Norge. Veien til en dødbringende resept er fortsatt lang. For lang!

Professor i teologi Hans Küng har stil spørsmålet: "Men hvorfor skal det være tillatt å la en pasient sulte eller tørste i hjel, som angivelig passiv dødshjelp, mens en overdose morfin er straffbar?" Hans konklusjon er at dødshjelp er den ultimale livshjelp.

Forfatter og professor i biokjemi Isaac Asimo sier det slik: "Ingen anstendig person ville tillate et dyr å lide uten å hjelpe det ut av lidelsen. Det er bare mot mennesker vi er så grusomme at vi lar dem fortsette å leve i smerte, i håpløshet eller i en vegeterende tilstand uten å løfte en muskel for å befri dem."

Morten Horns artikkel var egentlig saklig helt til slutt der han skriver: "Hvis idealet er å snu på gamle standpunkter - hvorfor stoppe ved dødshjelpen? Kanskje bør vi likevel tillate dødsstraff i særskilte tilfeller? Skal vi ta en omkamp om selvbestemt abort?"

Å drøfte dødsstraff i forbindles med å drøfte retten til å bestemme over eget liv er virkelig å snu saken på hodet. I forbindelse med dødsstraff har det enkelte individ ingen innflytelse, og når det gjelder abort, er jeg villig til å sammenligne. Her har kvinnen det gjelder så vidt jeg har skjønt retten på sin side.

Jeg er opptatt av selvbestemmelse i forhold til voluntær eutanasi, men autonomiargumentet kan likevel ikke etter min mening være bestemmende alene når noen ønsker assistanse til å dø - eutanasi. Også to andre humanistiske etiske verdier veier tungt i dette spørsmålet. Det er prinsippene om å fremme det gode og ikke det onde og prinsippet om rettferdighet. Til sammen utgjør disse tre prinsippene en etisk base for moralske avgjørelser.

Rettferdighet eller likerettsprinsippet er den siste verdien. Her ligger det nær å sammenligne med abort.

Likesom kvinner før loven om selvbestemt abort trådte i kraft ikke hadde lik mulighet til å fjerne et foster på en skånsom måte, men måtte tåle smertefulle og helsetruende inngrep, vet vi at alvorlig syke og lidende mennesker med økonomiske midler og gode forbindelser (leger) gjerne får den hjelpen de ønsker når de ikke lenger holder ut.

Andre må enten stå lidelsen ut, eller ty til selvmordsmetoder som er sterkt belastende både for dem selv og omgivelsene.

Foreningen Retten til en verdig død er en del av det internasjonale nettverket Fellowship of Right to Die Societies.

Over hele verden arbeider små og store grupper for å skape verdige forhold for døende med uutholdelige lidelser ved å påskynde utviklingen av lindrende behandling - men også ved å kjempe for den enkelte pasients rett å bli hørt når "nok er nok".

Dette betyr at Foreningen Retten til en verdig død har som sin visjon at Norge skal være et samfunn hvor legevitenskap og sykepleie i positivt samspill med etikere og lovgivere kan skape et samfunn hvor alle mennesker kan gå døden i møte med visshet om at det vil åpnes en vei ut av meningsløs lidelse når nettopp dette er pasientens høyeste ønske.

Min konklusjon er at gjennom en liberalisering av lovgivningen har vi alt å vinne.
Et åpent, demokratisk og humant samfunn må kunne forventes å kontrollere bruken og motvirke misbruk på dette området.

Respekten for den personlige autonomi og prinsippet om like rettigheter er viktig i denne sammenheng. Innenfor denne rammen bør det humane samfunnet tillate den håpløst syke og hjelpeløse å velge en siste utvei fra et liv i meningsløs lidelse.
Det er ikke dermed sagt at JEG vil benytte meg av denne muligheten, men jeg vil ha vissheten om at den er tilstede.

Jeg vil avslutte denne artikkelen med å gi min fulle tilslutning til et sitat av avdøde professor Arne Næss. Han har sagt følgende om aktiv dødshjelp: "Allerede innen 30 år håper jeg man ser tilbake på vår tids dominerende holdning som barbarisk."

Ole Peder Kjeldstadli

Siste nytt i Debatt

Biskop svarer Sandvig: Kirken og skolegudstjenestene

Biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin mener seg misforstått i Vårt Land-artikkelen Bente Sandvig, fagsjef i Human-Etisk Forbund, siterer.

Skolegudstjeneste = gudstjeneste minus kristendom?

– Skolegudstjenester kan uansett tilpassing aldri bli inkluderende, skriver nestleder i Humanistisk Ungdom, Øistein Sommerfeldt Lysne.

Grue har misforstått kampen for aktiv dødshjelp

– Vi kjemper ikke for et samfunn der staten skal hjelpe alle til å dø hvis lykkeindeksen ikke holder mål, skriver Ole Peder Kjeldstadli, styreleder i Foreningen Retten til en verdig død.

HEF-medlem Åsne Tveito er kritisk til at Human-Etisk Forbund ga seminarplass til filosof Ole Martin Moens tankegods om forbedring av menneskerasen.

Morten Horn framstår selv som en humanistisk «yppersteprest»

Anniken Fleisje mener Morten Horn selv postulerer ett syn på krig og livssynsbetjening som den rette humanisme. OPPDATERT: Les Morten Horns svar.

DEBATT: Morten Horn svarer på Anniken Fleisjes utspill om at Horn selv «forteller oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke».

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!