Legene trenger en offentlig debatt om legeassistert suicid og de problemene som gjør seg gjeldende i den palliative medisinen, skriver Ole Peder Kjeldstadli i nok et svar til Morten Horn.

Publisert: 25.5.2010

Morten Horn beskylder meg og andre ledende humanister for å beskylde legestanden for "moralsk ufølsomhet" eller som han skriver: "de som vier sine yrkesliv til å lindre og trøste de pasientene som ingen kirurg lenger kan hjelpe, er ganske sterkt. "

Jeg har på ingen måte ment å beskylde noen yrkesgrupper for noe som helst, og Horn har klippet vekk så meget fra sitatet fra hva den internasjonale humanistbevegelsen sa i sin resolusjon, at det blir en total forvrengning av meningsinnholdet. Dette faller derfor på sin egen urimelighet.

Er det noe jeg og de som kjemper for en mer verdig død inderlig ønsker, så er det nettopp å ha et godt forhold til legestanden. I Foreningen retten til en verdig død har vi denne visjonen: "at legevitenskap og sykepleie i positivt samspill med etikere og lovgivere kan skape et samfunn hvor alle mennesker kan gå døden i møte med visshet om at det vil åpnes en vei ut av meningsløs lidelse når dette er vårt høyeste ønske. "

I vår tid er de færreste redde for selve døden, det ikke å eksistere, selv om de aller fleste klamrer seg til livet og finner glede i dagen og drømmer om enda bedre morgendager. Men det vi alle frykter er en livsavslutning i uutholdelig lidelse, under forhold vi kan oppleve som vedvarende nedverdigelse. Takket være et stadig bedre helsestell vil bare de færreste oppleve den siste tid på en slik måte. Men vi kan ikke vite! Vi har alle sett eksempler som skremmer.

Så tilbake til verdenskongressen fra 1974. Det resolusjonen angrep var slik jeg tolker det mange lands "moralsk ufølsomhet og juridiske restriksjoner som hindrer og motarbeider en vurdering av eutanasi som en etisk mulighet." Det danner igjen bakteppet for å appellere "til en opplyst offentlig opinion om å overskride tradisjonelle tabuer og bevege seg mot et medfølende syn på unødvendig lidelse for døende."

For dem som ønsker mer innsikt viser Horn til Stig Ottesens bok Må jeg dø i smerte, doktor?

I en omtale av denne boken i Dagens Medisin 22. mai 2010 forteller Stig Ottesen at han håper pasienthistoriene i boka hans viser at muligheten for å dø i smerte er uakseptabel stor. Videre sier at nå må vi begynne å forstå alvoret. Det er ikke tilfredsstillende tilbud til disse pasientene.

Han etterlyser mer kunnskap og kompetanse i utdanningen på alle plan. Så fortsetter han med å si at det holder ikke bare å skrike på politikerne etter mer penger når holdningene til lindring, lidelse og død er som de er i dag. Man må innse at en dag kommer timen til oss alle, og da er det godt å vite at det er hjelp å få.
Så hevder han at i dag er vi "mer opptatt av å satse på medisinske utfordringer i midten av livet. Det er uakseptabelt at mennesker i 2002 skal lide i uutholdelige smerter når vi vet at vi har muligheten til å hjelpe. Men samtidig må vi forstå at legene lider valgets kvaler. Ottesen mener det er svært vanskelige valg legene står overfor. - Mange er redde for at dersom de gir den lindringen de tror er nødvendig, kan de komme opp i en ny Bærum-sak. Pasienter og pårørende blir mer pågående og krevende - og forlanger å få smertelindring. Det gjør ikke situasjonen for legene lettere. Stiller ikke legen opp da, kan advokatene lure rundt hjørnet."

Dette fører meg over til en bok av den tyske lege Michael de Ridder. Han sier at de medisinske framskrittene de siste 10-årene hjelper utallige pasienter til å få et bedre liv, og mange blir friske igjen, eller i det minste kan mange oppnå lindring fra uutholdelige smerter samtidig som dette også er bidrag til å forlenge mange pasienters liv uten smerte. Men samtidig har slike medisner - slik det blir praktisert ved våre sykehus - sine skyggesider.

Michael de Ridder er en tysk lege som har gitt ut en bok: "Wie wollen wir sterben?" Rusavhengige, alkoholikere, psykisk syke er blant hans "stamkunder". Og han hjelper fattige og dem som ikke kan ta vare på seg selv.

En kollega, Dr. med. Birgit Hibbeler, forteller at de Ridder er i første rekke sin pasients forsvarer. For de Ridder står pasienten i sentrum gjennom samtalen mellom pasient og lege. Moderne medisin slik den har utviklet seg, står fjernt fra hans verdensbilde.

Han har i over 30 år arbeidet ved akuttmottak i Hamburg og Berlin, og i en samtale med redaktør i Beate Lakotta i Der Spiegel nummer 12, 2010 om denne boken snakker han ut om sine erfaringer med dødssyke fra det å holde dødssyke i live for en hver pris og om legers hjelp til assistert suicid. Bakgrunnen for denne samtalen i Der Spiegel" var hans debattbok om eutanasi. Som intensivlege har han opplevd utfallene av meningsløs behandling. Denne praksisen kritiserer han sterkt i sin bok. Doktor de Ridder som også er leder av en stiftelse for palliativ medisin, argumenterer for å lindre lidelsene for syke slik den lidende selv ønsker det bør være.

Der Spiegel stiller han overfor en problemstilling om at som medisiner kjemper han daglig for å redde liv, men i denne boken argumenterer han for en ny dødskultur - er ikke det en selvmotsigelse?

De Ridder hevder at nettopp på hans medisinske område opplever han ofte hvordan livets grenser blir utvidet uten at man tenker over hva som er til beste for og hva som er pasientens vilje. Ved svært mange akuttmottak er mer enn halvparten av pasientene henvist fra pleiehjem. Får en kronisk og syk person der et hjerteanfall eller en lungebetennelse, ville det mest riktige ha vært å sørge for at vedkommende ikke led, og la alt annet være underlagt det, er de Ridders postulat. Men det skjer bare mer og mer sjelden. I stedet river man døende gamle mennesker ut fra sine vante omgivelser og frakter dem med blålys til et sykehus, hvor man starter med gjenoppliving og hvis man er uheldige, dør pasienten i heisen. Det er fryktelig uverdige situasjoner.

De Ridder sier at det å dø på en enkel og naturlig måte ikke lenger er mulig i vårt samfunn, til og med på steder hvor det ville være naturlig å forvente det.
Det er sjelden at noen dør uten infusjon, dvs. innføring av væske direkte i blodomløpet gjennom en kanyle som settes i en vene eller ved kunstig ernæring. Døden har for lengst mistet sin naturlighet.

De Ridder redegjør for hva en naturlig død er, med å fortelle om en dame i slutten av 80-åra som er veldig sterk og kom til akuttmottaket sammen med sin datter fordi den gamle hadde en massiv indre blødning. Med et koloskop ble det oppdaget at hun hadde en svulst. Man kunne ha stillet blødningen med en heller enkel operasjon, men det ville ikke damen. Hun hadde levd et fullverdig liv, og nå ville hun heller dø enn å få en operasjon som kanskje kunne gi en lang og uviss lidelse. Datteren var enig. Samme dag døde den gamle damen.

Det var en helt akseptabel avgjørelse samtidig som en slik blødning er en skånsom måte å dø på. Men legene følte seg fremmedgjort, og det ble en bitter debatt om man overhodet skulle ha tillatt denne damen å velge som hun gjorde.

De Ridder fortalte vider at selvsagt er helbredelse det primære for legene, men samtidig er det etisk likestilt å sørge for en god måte å dø på. Faktisk er gjenoppliving og hele behandlingskjeden en slags selvgående prosess. Mennesket som legene skal hjelpe, har sine egne individuelle forestillinger om liv og død, men dette spiller ingen rolle for legene hevder han. Legens høyeste målsetning er at han ikke skal skade sin pasient.

På spørsmål om hvordan man skal avgjøre hvilket liv som er verdt å satse på, svarer de Ridder at det handler ikke om moral men om empiri, og han forklarer dette sånn. Når en behandling ikke har vært virkningsfull hundre ganger så bør den ikke gjentas for hundre og første gang. Så følger et eksempel. Ingen hjerne overlever lenger enn ca 10 minutter uten surstoff. Når man vet at denne tiden er overskredet, pasienten har hvite pupiller, da er tiden overskredet. Han eller hun er klinisk død. Da vet man med 99 prosent sikkerhet at pasienten ved en oppvåkning, vil forbli i koma.

Men hans kolleger vegrer seg, man kan aldri vite sier de. Og det kan hende at man en gang i blant kan gi pasienten et meningsfylt liv.

Skal man da bringe 99 andre inn i en meningsløs tilværelse når man vet at bare 1 prosent vil greie seg bra? Hva slags etikk er det å ikke interessere seg for lagnaden til de 99 prosentene som ikke får et meningsfylt liv? Legens høyeste målsetning er å ikke skade pasienten

Altfor mange pasienter holdes kunstig i live med kunstig ernæring. Kunstig ernæring var aldri ment som noe som skulle vare over lengre tid, men i dag holdes mer enn 100 000 mennesker i live på denne måten uten at det egentlig forlenger deres liv eller gir dem bedre livskvalitet.

Snarere tvert i mot. Det gjelder først og fremst for langtkommende demente personer. Etter de Ridders oppfatning er dette menneskerettighetsbrudd ved livets utgang, og det er legene som er ansvarlige for det!

Mange syke ønsker seg en lege som kan hjelpe dem å avslutte livet fordi de ikke vil tåle å takle lidelsene som en alvorlig sykdom påfører dem sier Der Spiegel, og spør de Ridder hvordan han vil takle det. De Ridder er overbevist om at det er situasjonen for mange, ikke bare om det er etisk rettferdig, men også at det er situasjoner hvor han som lege er forpliktet til det. Som lege er han forpliktet å lindre lidelsene til de som er alvorlig syke, og det på en måte som pasienten selv måtte foretrekke. I slike tilfeller betrakter han assistert suicid som et lindrende tiltak selv om det også skulle være et ekstremt tilfelle. De Ridder nevner så et tilfelle der en pasient med en svulst i halsen som begynte å blø. Pasienten ville ikke forlange noe slags hjelp fra sin familie, men legen hans hadde hjulpet ham. Dette var forsvarlig etisk handling mente de Ridder.

Også de Ridder ville i et slikt tilfelle ha hjulpet under bestemte vilkår. Pasientens beslutning måtte være tatt over lang tid, og det måtte ikke ha vært noen ytre press fra de nærmeste, og pasienten måtte ikke lide av en psykiatrisk tilstand. Det er derfor viktig at man kjenner pasienten meget godt.

For et par år siden ble han kjent med ei ung dame, en meget dyktig vitenskapskvinne. Hun var etter et uhell to år tidligere blitt lam fra halsen og fullstendig følelsesløs. Hennes eget ønske var at legene skulle avslutte behandlingen, men det neket legene å gjøre fordi det var rettsstridig. Så fortalte de henne at hun var den eneste pasienten de hadde som ikke ville leve.

Siden har hun kunnet puste selv, men hun er opptatt av at hun aldri mer kan ta omkring noen, at hun ikke kan gjøre sitt arbeid, at hun ikke kan løfte en stein. Slik vil hun ikke leve. Dette er et liv som er et resultat av all den høyteknologiske hjelpen hun fikk til å overleve, et liv som hun selv aldri kan avslutte med egen kraft. Dertil er hennes situasjon den at hun må få hjelp til å snu seg flere ganger om dagen, hun blir gitt næring, og fordi vi har teknologisk Know-how som forplikter oss til å holde henne i live de neste 40 årene for at hun skal behandles i henhold til vår etiske standard.

De Ridder vil om hun fortsatt skulle ønske hjelp til å dø, hjelpe henne selv om han skulle miste sin legeautorisasjon.

Den offisielle legeetikken nekter at legene gjør noe som er strafferettslig og forfatningsmessig tillatt. Dette må vi få klarhet i. Til og med en stor del av hans kolleger støtter oppunder dette han sier. Det kommer fram gjennom spørreundersøkelser.

Die Bundesärztekammer - den tyske legeforeningen med ca 414 000 medlemmer - har de facto lagt ned tenke- og taleforbud sier de Ridder. Men legene trenger en offentlig debatt om legeassistert suicid og de problemene som gjør seg gjeldende i den palliative medisinen.

Og dette siste tror jeg har gyldighet også i Norge.

Ole Peder Kjeldstadli
Leder av Foreningen Retten til en verdig død.