Ole Peder Kjeldstadli: Å dø med verdighet

Vi bør skape et samfunn hvor alle mennesker kan gå døden i møte med visshet om at det vil åpnes en vei ut av meningsløs lidelse når dette er vårt høye...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
12.03.2010 kl 15:45

Vi bør skape et samfunn hvor alle mennesker kan gå døden i møte med visshet om at det vil åpnes en vei ut av meningsløs lidelse når dette er vårt høyeste ønske, skriver Ole Peder Kjeldstadli.

Publisert: 12.3.2010

Morten Horn skriver i Fritanke.no at dødshjelpstilhengerne bruker med selvfølgelighet begrepet "verdig død" om eutanasi eller assistert selvmord, på en slik måte at det forutsettes at det skal være noe "uverdig" over (mange tilfeller av) naturlig død. Her er vi grunnleggende uenige, sier han.

Ja, det er vi nok, men jeg har aldri ment å klassifisere døden som verdig eller ikke. Det jeg snakker om, er å dø med verdighet. Det er dessverre altfor mange eksempler på at god palliativ behandling ikke er god nok. Da må pasientene ty til midler som jeg definerer som uverdige, f. eks er det uverdig når syke mennesker er så desperate at de kjøper morfin hos narkomane, for å sette en overdose. Eller eksempelet med Tone Evju som Maren Gjelviks gripende artikkel i Klar Tale berettet om.

Tone Margrethe Evju ønsket seg en verdig død. Hun fikk aldri den hjelpen hun håpet å få fra vårt helsevesen. Fredag 16. januar 2009 tok hun sitt eget liv, alene i en leilighet. Journalisten fortalte at hun håpet at Tone ville ringe. Hun ventet hele helga på at Tone skulle ringe og si at hun hadde ombestemt seg. Den telefonen kom aldri. Fredag hadde Tone tatt livet sitt. Hun var alene i leiligheten, og hun var alene da hun døde. Tone kjempet for en verdig død!

Var det vondt? Gikk det fort? Det er det ingen som vet. Ingen holdt henne i hånda. Det ville vært straffbart.

Er dette å dø med verdighet? Det kan nevne flere slike eksempler på uverdige måter å dø på.

Morten Horn sier i et annet debattinnlegg på Fritanke.no at han ikke så langt har sett "kloke hoder" bruke sin klokskap til å imøtegå det som er det største hinderet for å legalisere aktiv dødshjelp: Hvordan skal det avgrenses på en pålitelig, rettferdig og gjennomførbar måte?

Kanskje kan rapporten fra staten Washington være til hjelp. Washington vedtok The Washington Death with Dignity Act i november 2008. Loven tillater terminalt syke personer å få dødbringende medisiner av leger for å ta sine egne liv. Rekvirentene må være innbyggere i Washington, og de må ha mindre en forventet 6 måneder igjen å leve.

Rapport som ble offentliggjort av Department of Health 4. mars, oppsummerer hva som har skjedd de første 9 månedene etter at loven ble gyldig. Washington har en befolkning på 6,5 millioner. Av disse ba 63 personer om og fikk seg tildelt dødbringende medisiner. 36 personer benyttet medisinene. Av disse var det 3 personer som fikk komplikasjoner.

Rapporten viser videre at det er 53 leger som har skrevet ut resept til 63 pasienter. 48 av pasientene hadde hatt behandling av sin lege mindre enn 6 måneder, mens 1 pasient hadde mindre enn 1 måned.

Totalt 47 av pasientene døde, noen av dem av deres egentlige sykdom. Nesten 80 prosent hadde kreft, omkring 90 prosent var forsikret og i overkant av 60 prosent hadde collegeutdannelse.

De fleste av disse funnene var i overensstemmelse med lovens hensikt. Mange pasienter tok ikke medisinen, og dette indikerer at de menneskene ikke hadde det travelt med å forlate livet. Dette igjen viser hvor viktig det er for mange mennesker at loven er der og at det gir mange ro i sinnet og virker som en slags forsikring. Det er etter min mening viktig å vektlegge dette argumentet. "One doesn't run out and burn one's home down just because you get fire insurance."

Alle pasientene som døde, hadde vært bekymret over at de ikke kunne greie seg selv, og de aller fleste bekymret seg om tapet av verdighet og muligheten til å gjøre ting de selv mente var betydningsfulle for å leve i takt med eget oppfatning av hva et verdig liv er. Bare 1 pasient var bekymret over økonomien og hva behandlingen på sykehuset kostet. 10 pasienter bekymret seg over at de kunne fremstå som en byrde for sine kjære.

Bare 3 pasienter hadde bedt om at legen skulle komme med en psykiatrisk eller psykologisk evaluering, men dette er det heller ikke noe krav om i lovverket.

Motstanderne av voluntær eutanasi grep umiddelbart tak i dette, og hevdet at denne opplysningen var bekymringsfylt fordi etter deres oppfatning vil de fleste som opplever en alvorlig eller kronisk sykdom på et eller annet tidspunkt lide av klinisk depresjon.

Når det kommer til komplikasjonene, sier rapporten at en hadde kastet opp igjen medisinen mens to hadde våknet etter å ha tatt medisinen. Rapporten forteller at de fleste ble bevisstløse mindre enn 10 minutter etter å ha tatt medisinen, og de fleste døde innen 90 minutter.

Det som omtales som en oppskakende trend, er at så mange pasienter venter for lenge før de ber om medisinering. Det er et krav om at pasienten skriftlig har bedt om hjelp, og dette må gjentas muntlig to ganger, og det må gå minst 15 dager mellom skriftlig og muntlig anmodning. Dessuten kreves det at minst to leger signerer anmodningen. Derfor vil selve forløpet ta minst en måned, og de fleste hadde ikke så god tid.

En av de involverte legene sier at for mange mennesker venter helt til det siste, og når de kontakter legen, finner legen raskt ut at pasienten har sluttet å spise for flere dager siden. Derfor er de for sent ute til å få den hjelpen de ber om. Dessuten er det for mange svært bitter samtale å høre at det er for sent:

I noen deler av staten er det vanskelig å finne kvalifiserte leger som vil behandle pasientene og som er villige til å skrive resept på dødbringende medisin. Det fortelles om en pasient som måtte reise fra Spokane til Seattle for å finne en lege som ville skrive resept. Også innefor Wtatcom County hvor katolikkene driver St. Joseph Hospital and PeaceHealth care er det vanskelig å finne leger som er villige til å utføre hjelp til eutanasi.

I Seattle, Group Health Cooperative, University of Washington Medical Center, og Harborview Medical Center, og Swedish Medical Center tillates legene å yte bistand i samsvar med loven.

Det er imidlertid etter som tiden har gått, blitt flere leger som sier seg villig til å delta i programmet med å skrive ut dødbringende medisin.

Rapporten dekker bare 2009, men helsedepartementets hjemmesider viser at 82 personer har anmodet om å få medisiner siden loven ble iverksatt for et år siden. 52 personer er døde enten som følge av inntak av medisin eller andre grunner.

Tom Preston, som er medisinsk direktør for Compassion & Choices, en ideell organisasjon i USA som arbeider for å bedre pasientenes rettigheter og valg på slutten av livet, forteller at hans organisasjon har hatt kontakt 80 prosent av de pasientene som har bedt om assistanse, og han har vært tilstedeværende ved mange av dødsfallene. Han forteller videre at det er slående hvor fredfulle disse dødsfallene er, og måten som familiene og vennene har vist sin medkjensle er nærmest overveldende.

De siste ukene har det ikke vært noen som har ligget i koma. Pasientene er sammen med sine familier, og de fleste av de dødende er i stand til å ta en fredfull avskjed med sine nærmeste.

Røft regnet tilsvarer disse dødsfallene en rate på en pr tusen, en rate som er lik raten det første året Oregon praktiserte voluntær eutanasi.

Preston angav at bare 72 prosent av pasientene var innlagt ved sykehusene, og han forfektet at denne raten var for lav. Han bemerket videre at alle ønsket at pasienten skulle dø fredfullt og sykehusene var i stand til å bistå.

En indremedisiner fra Seattle, Robert Thompson, sa i tillegg til rapporten at det å skrive ut resept i henholdt til den nye loven, var en fin måte å vise respekt overfor pasientenes ønsker. Mange ganger i sin karriere hadde han ikke vært komfortabel med hvordan pasientene hans døde og alt styret helsevesenet hadde gjort for å forlenge pasientens liv. Men han følte seg svært komfortabel når han nå skrev ut resept med dødbringende medisin, og det hadde ikke tatt nattesøvnen fra ham.

En tidligere sykepleier fra Issaquah som har melanom på et høyt trinn, fortalte da rapporten ble offentliggjort, at hun håpet å få resept når hennes tid var inne. Hun fortalte vider at hun var med på et forsøk som forhåpentligvis skulle forlenge hennes liv, men at muligheten til å få hjelp etter den nye loven, ga henne fred i sinnet. Hun trengte ikke å lide den dødskampen hun så ofte hadde vært vitne til.

Og det er i tråd med vår visjon om at legevitenskap og sykepleie i positivt samspill med etikere og lovgivere kan skape et samfunn hvor alle mennesker kan gå døden i møte med visshet om at det vil åpnes en vei ut av meningsløs lidelse når dette er vårt høyeste ønske.

Ole Peder Kjeldstadli

Siste nytt i Debatt

Morten Horn framstår selv som en humanistisk «yppersteprest»

DEBATT: Anniken Fleisje mener Morten Horn selv postulerer ett syn på krig og livssynsbetjening som den rette humanisme. OPPDATERT: Les Morten Horns svar.

DEBATT: Morten Horn svarer på Anniken Fleisjes utspill om at Horn selv «forteller oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke».

Vi stiller opp som livssynssamfunn

DEBATT: Det er bedre at Human-Etisk Forbund, og ikke staten, sertifiserer felthumanister, skriver Kristin Mile.

– Canada har vedtatt en juridisk, medisinsk og pasientrettslig uholdbar dødshjelplov
DEBATT: Alt for mye religionskritikk, HU?
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!