Ole P. Lien: Respekt og respekt, fru Blom

Normen om «respekt» er ikke uten videre et ideal å tilstrebe, skriver Ole P. Lien og tar opp tråden fra Klaus Gaarders innlegg om Dawkins og religione...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
08.10.2007 kl 08:38

Fritanke.no - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Normen om «respekt» er ikke uten videre et ideal å tilstrebe, skriver Ole P. Lien og tar opp tråden fra Klaus Gaarders innlegg om Dawkins og religionen.

Publisert: 8.10.2007

Klaus Gaarder tar 1.oktober betimelig opp spørsmålet om «respekt for det religiøse», bl.a. med henvisning til Richard Dawkins' skarpe kritikk av religion som overtro.

I hht. ordbøkene er den vanlige betydningen av begrepet respekt «aktelse, ærbødighet, lydighet» (nynorsk: age/vørnad). Når alle andre betydninger er skrellet bort fra de mange bruksmåtene av respekt, er det min kvalifiserte oppfatning at kjernebetydningen av respekt i ulike former vil være det nøytrale «å ta på alvor».

Ordet respekt er lett og selvfølgelig å ta i sin munn. Og følgelig ofte uforpliktende og ufarlig. Begrepet om og praksisen med å «respektere» er allment akseptert som en sentral norm innen den norske harmonitankegangen. I virkelighetens verden brukes begrepet respekt ofte mangetydig, ullent og illusjonsskapende. Mangetydigheten tilslører lett viktige nyanser og uenigheter. Begrepsbruken blir derfor lett ukritisk og tankesløvende. Normen om «respekt» er altså ikke uten videre et ideal å tilstrebe.

For hva vil det egentlig si å respektere noe/noen? Hva skal de respekteres for - og hvorfor? Og hva i all verden innebærer respekt i samband med religion? Kan en ateist f.eks. i egentlig forstand «respektere det hellige» i en gitt religion? I å fall - i hvilken forstand gir dette mening?

I mitt (begreps)univers må respekt erverves, den mottas p.g.a. en (prisverdig) ytelse fra respektmottakeren, som oftest er en person. Respekt gis i form av anerkjennelse. Respekt kan således aldri tildeles vilkårløst, men i kraft av noe og på visse vilkår. Selve begrepet forutsetter/innebærer slike vilkår. For min del respekterer jeg bl.a. gode handlinger og ytringer, godt begrunnede utsagn/forestillinger, selvstendighet, originalitet og kritiske tanker. Resten oppnår min mangelfulle respekt eller bortfall av respekt. Med en slik forståelse av respekt blir vedkommendes tro eller ikke-tro en desidert underordnet størrelse!

I forhold til religioner og religionens utøvere synes HEF å være uklar i definisjoner og praksis: Er det religionen i seg selv som forestillinger og læresetninger? Eller den religiøse praksis/utøverens religiøse handlinger? Dreier det seg kun om den enkeltes tro og overbevisninger? Eller er det den troende som medmenneske som fortjener respekt? Kan hende skal alt respekteres uavkortet? Og hva betyr det nå i praksis å utøve disse ulike formene for respekt?

Verden trenger veldig til inngående og substansielle dialoger, også mellom troende og ikke-troende. En dialog forutsetter vilje til innsikt og sannferdighet. Dialoger kan derfor ikke lukkes for gjensidig saklig og begrunnet kritikk. HEF må vokte seg for å bli ufarlige eller (selv)ukritisk, uten brodd! Det betyr stillstand i tankelivet. Et helt sentralt begrep som respekt må følgelig brukes mest mulig presist og konsekvent, og best mulig avgrenset mot andre begreper.

Religioner må erkjennes som sentrale menneskelige fenomener historiske og i vår tid. Men enhver begrepsbruk i retning av å gi anerkjennelse til religioner og religiøse forestillinger fører i mitt hode galt av sted for en humanetisk bevegelse. Således vil trolig begrepene om toleranse eller å tolerere i de fleste tilfeller være bedre dekkende innenfor ei ramme av pluralisme. Jeg opplever ofte at begrepet respekt i bunn og grunn benyttes i betydningen god folkeskikk eller anstendig behandling av medmennesker. Når dette er tilfelle, hvorfor ikke rett og slett bruke disse begrepene som rettesnorer for handling i stedet for det ofte forførende begrepet respekt?

Ole P. Lien

Siste nytt i Debatt

Hovedstyret i Human-Etisk Forbund støtter et forslag som går hardt utover mindre livssynssamfunn, men overhode ikke rammer forbundet selv. Det lukter majoritetsarroganse, mener nestleder i Humanistisk Ungdom, Øistein Sommerfeldt Lysne.

– Vi må kunne kalle et forbud for et forbud

DEBATT: Debatten rundt Humanistisk ungdoms omskjæringsvedktak, gjør at seieren ikke smaker så godt som det burde, skriver Øistein Sommerfeldt Lysne.

– Tradisjonsargument for omskjæring er ufornuftig

DEBATT: Rituell omskjæring av guttebarn er en flere tusen år gammel tradisjon, men holder det som argument for?

 
Hvorfor sponser staten alternativbransjen?

DEBATT: Heidi Maria Lundbye synes alternativbransjen bør begynne å betale moms. Det gjør den ikke i dag.

– Forhuden har en funksjon, også for kvinner

DEBATT: – Personlig har jeg ikke hatt sex med mange omskårede menn, men noen er det blitt. Jeg har dog hatt endel sex med intakte menn. Min preferanse er helt klart en intakt penis, skriver Yvette Mariann Stornes.

Vet HU-lederen hva et overgrep er?

DEBATT: – Jeg anbefaler HU-lederen å lytte til stemmene til menneskene som har blitt frarøvet deres kroppslige autonomi, skriver Paul Omar Lervåg.

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse