Morten Horn: Vi må beskytte de svakeste blant oss!

Ingen land som har legalisert aktiv dødshjelp har klart å lage regler som avgrenser dette på en tilfredsstillende måte. Forkjemperne for aktiv dødshje...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
28.01.2010 kl 10:19

Ingen land som har legalisert aktiv dødshjelp har klart å lage regler som avgrenser dette på en tilfredsstillende måte. Forkjemperne for aktiv dødshjelp i Norge har heller ikke bidratt - snare tvert om bekymrer det at de ikke engasjerer seg mer i hvordan man skal begrense omfanget og sikre at kun "de rette" pasientene får dødshjelp.

Publisert: 28.1.2010

Det er vanskelig å diskutere aktiv dødshjelp, ikke minst fordi det vekker så sterke følelser. For tilhengerne av legalisering dominerer tanken om at vi må gjøre noe for de som lider hjelpeløst. Kanskje vi leger burde se det som en tillitserklæring at folk ser til oss for å vise den siste nåde?

Så paradoksalt da, at et klart flertall av leger over hele verden går sterkt mot aktiv dødshjelp. Vi takker nei til den tillit vi blir vist. Vi ønsker ikke den makt over liv og død som, ifølge spørreundersøkelsene, et flertall av folket vil gi oss. Riktignok stiller en del leger seg til rådighet. Men det burde mane til ettertanke at jo fjernere legen står fra pasientene det er snakk om (kreftpasienter, nevrologiske pasienter, demente og geriatriske pasienter), jo mer positiv er han til aktiv dødshjelp. Jo mindre legen vet om lindrende behandling, jo mer villig er han til å se dødshjelp som en utvei. Mens de aller sterkeste motstanderne er ekspertene på lindrende (palliativ) behandling.

I internettdebatter leser man ofte at de som er mot aktiv dødshjelp er hjerteløse, liker å se folk lide. Dette provoserer helsearbeidere som vier sine yrkesliv til pasienter uten håp om å bli friske, men som likevel trenger lindring, hjelp og støtte. Når jeg sier "nei" til aktiv dødshjelp er det ikke for å være vrang. Min motivasjon er omsorgen for sårbare mennesker, pasientene mine, som jeg vil beskytte mot et utilbørlig press. Denne bekymringen er jeg ikke alene om. Innstillingen fra det britiske Overhusets medisinsk-etiske komité (referert i Strasbourg-domstolens dom i Diane Pretty-saken), bruker de samme ordene. Det samme gjør FNs Menneskerettskommisjon, som har kritisert eutanasipraksisen i Nederland. Det er ikke ønsket om å stille seg i veien for noen, eller klamring til religiøse dogmer - men ønsket om å beskytte mennesket på sitt aller svakeste.

Jeg tror de fleste mennesker kan se for seg håpløse situasjoner der et barmhjertighetsdrap framstår som eneste utvei. Ikke minst vi leger, som eksponeres for mye lidelse og hjelpeløshet. Bodil Bjerkman, som Levi Fragell refererer til, kan sikkert være et slikt unntakstilfelle. Men noe helt annet er spørsmålet om aktiv dødshjelp skal være lov. Da snakker vi ikke lenger om unntak, men en regel. Dødshjelpstilhengerne ønsker en særskilt rettighet for visse mennesker med alvorlig sykdom og funksjonssvikt - retten til å ta sitt liv med samfunnets aksept og assistanse. Dette kan like gjerne ses som en særskilt svekkelse av disse individenes rettigheter - retten til beskyttelse både mot egen selvdestruktivitet og mot samfunnets forventning om at man skal ta konsekvensen av sin egen håpløse situasjon.

Nederland har lengst og størst erfaring med aksept av aktiv dødshjelp "i visse tilfeller", og erfaringen derfra skremmer: Hvert år dør 2500 mennesker ved eutanasi (i en befolkning som Norges tilsvarer det 6-700 årlig). Aldersgrensen er senket til 12 år (forutsatt foreldrenes samtykke), og Nederland er først i verden med å akseptere dødshjelp til nyfødte med store skader. Det er ingen krav om dødelig sykdom, også rene psykiske lidelser eller funksjonshemminger kvalifiserer. I noen tilfeller har eutanasi har vært gitt til utviklingshemmede og pasienter ute av stand til å samtykke. Til tross for dette er eutanasi bredt akseptert i Nederland. Det er dette som er skråplaneffekten - en glidning av samfunnets normer så gradvis at man ikke selv merker den. Jeg ønsker ikke en slik utvikling - ikke for min egen arbeidssituasjon, ikke for mine pasienter, ikke for Norge som sivilisert samfunn.

Foreningen Retten til en verdig død har, kanskje pga. kritikken mot Nederland, dreiet argumentasjonen over mot Oregon-modellen. Også der har det vært en jevn økning i antall tilfeller, fra 15 i 1998 til 60 i 2008. Også der anklages myndighetene for å ha laget en lov som beskytter legen mer enn pasienten. Der har vært tilfeller der pasienter med progredierende sykdom tar giftdrikken mens de ennå er relativt spreke - fordi Oregons lov ikke tillater eutanasi ved dødelig injeksjon. Den gjør også uakseptabel forskjell på pasienter med identisk lidelsesbilde, men ulik forventet levetid. For eksempel ville en pasient med MS, slik som Tone Evju i Fragells kommentar, neppe fått innvilget assistert selvmord i Oregon (pga. for lang forventet levetid).

Ingen land som har legalisert aktiv dødshjelp har klart å lage regler som avgrenser dette på en tilfredsstillende måte. Forkjemperne for aktiv dødshjelp i Norge har heller ikke bidratt - snare tvert om bekymrer det at de ikke engasjerer seg mer i hvordan man skal begrense omfanget og sikre at kun "de rette" pasientene får dødshjelp. Noen argumenterer endatil med at hjelp til livsavslutning er en rett alle burde ha, uavhengig av alder, diagnose og tilstand. Vanligst er løse forsikringer om at dette vil være strengt regulert - uanfektet av at vi legene (som skal håndheve reguleringen i praksis) mener at det vil være umulig å sette en klar og rettferdig grense for hvem som skal få dødshjelp, og hvem som skal måtte leve videre med sine plager. Man har ikke forskning som viser at norske leger er på vei mot et mer liberalt syn på aktiv dødshjelp. Når det gjelder det svenske Statens Medisinsk-Etiske Råd (SMER) som Fragell nevner, så er dét et organ med politikere og byråkrater, der leger er i mindretall. Den svenske legeforeningen sier, som den norske, nei til aktiv dødshjelp.

Jeg har stor sympati med de som er rammet av alvorlig sykdom og som frykter døden og tiden framover. (Litt mindre sympati har jeg med unge, friske mennesker som skråsikkert uttaler seg om hvor uverdig det er å leve med alderdom, sykdom og funksjonshemming.) Noen vil dessverre velge døden. Levi Fragell har ikke lagt fram dokumentasjon for sin påstand om at det å stille dødelig medisin til rådighet for alvorlig syke mennesker vil føre til færre selvmord. Heller enn å legalisere dødshjelp burde vi gi god informasjon både om hvordan døden arter seg (ofte mildere enn mange frykter) og hva helsevesenet kan stille opp med av lindrende tiltak (ofte mye mer enn mange tror). Siden så mange frykter plagene ved livets slutt burde vi bygge ut det palliative tilbudet, og bedre kunnskapen på sykehus og sykehjem. Når døden nærmer seg bør vi - pårørende, helsearbeidere og samfunn - fastholde at selv de aller svakeste har så mye menneskeverd at vi ikke vil trå over den grensen det er å ta deres liv.

Morten Horn

Overlege, Nevrologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus Ullevål

Siste nytt i Debatt

Morten Horn framstår selv som en humanistisk «yppersteprest»

DEBATT: Anniken Fleisje mener Morten Horn selv postulerer ett syn på krig og livssynsbetjening som den rette humanisme. OPPDATERT: Les Morten Horns svar.

DEBATT: Morten Horn svarer på Anniken Fleisjes utspill om at Horn selv «forteller oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke».

Vi stiller opp som livssynssamfunn

DEBATT: Det er bedre at Human-Etisk Forbund, og ikke staten, sertifiserer felthumanister, skriver Kristin Mile.

– Canada har vedtatt en juridisk, medisinsk og pasientrettslig uholdbar dødshjelplov
DEBATT: Alt for mye religionskritikk, HU?
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!