Morten Horn: Som man roper i skogen får man svar

Min erfaring er at de fleste spørreundersøkelser om aktiv dødshjelp følger denne malen: 1. Se for deg en situasjon der aktiv dødshjelp ser ut til å væ...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
20.05.2010 kl 10:02

Min erfaring er at de fleste spørreundersøkelser om aktiv dødshjelp følger denne malen: 1. Se for deg en situasjon der aktiv dødshjelp ser ut til å være akseptabelt. 2. På grunnlag av dette - synes du at aktiv dødshjelp bør være tillatt? Synovates undersøkelse er intet unntak, etter mitt syn.

Publisert: 20.5.2010

Som Ole Peder Kjeldstadli skriver anses det ikke som særlig pent å sette seg til doms over hva andre mener. Men betyr det at en spørreundersøkelse er en fasit? Trenger den ikke fortolkes? Spørsmålet er retorisk, selvfølgelig må meningsmålinger tolkes med varsomhet. Mesteparten av samfunnsvitenskapen går med til den slags, ikke bare til passiv distribusjon av svarene folk oppgir. Det er ikke noe nedlatende over det, det er sunn skepsis og vitenskapskritikk, noe som burde stå høyt i kurs hos oss humanetikere. Kjeldstadli bruker mesteparten av sitt innlegg til å informere (eller reklamere) for Synovates metode for gjennomføring av spørreundersøkelser. Jeg har intet grunnlag for å betvile Synovates profesjonalitet. Jeg merker meg dog at Kjeldstadli skriver at "spørreskjemaet utformes i tett samarbeid med oppdragsgiver" - altså Foreningen Retten til en verdig død (FRVD), i dette tilfellet. Kanskje ikke så rart da, at en slik spørreundersøkelse ender opp med å støtte FRVDs kampsak?

Kjeldstadli svarer i liten grad på det som var mitt hovedpoeng, nemlig at selve ordlyden i slike undersøkelser kan påvirke hva folk svarer. Jeg viste altså til en kanadisk vitenskapelig undersøkelse der oppslutningen om aktiv dødshjelp lot seg øke med 11 % på grunnlag av formuleringene i spørsmålet.

Kjeldstadli refererer ett av spørsmålene fra Synovates undersøkelse, som jeg mener gir et godt eksempel på mitt poeng: "Hvor enig eller uenig er du i at en døende pasient, etter grundig overveielse, skal kunne få utskrevet en dødelig dose medisin av sin lege som vedkommende selv kan velge å ta for å unngå store lidelser?" I dette spørsmålet er det lagt inn fem forutsetninger som enten kan fortolkes ulikt av respondentene, eller som er verdiladet eller ledende.

1. "Døende pasient" - hva er egentlig det? I Oregon synes dette å defineres som seks måneders forventet levetid. Som jeg har påpekt er prognostisering i dette tidsperspektivet svært vanskelig, noe som også avspeiles av at mange av pasientene som får forskrevet dødelig medisin lever lenger enn seks måneder. Mange av pasientene som har tatt sitt liv i Oregon har vært fullt oppegående, og ikke synlig døende. Når vi i helsevesenet snakker om terminale mennesker, ser vi gjerne for oss en langt kortere forventet levetid. Ordet døende ville jeg som doktor bare bruke om mennesker der døden var nær forestående, forventet innen de nærmeste dager eller uker. Det er også slik uttrykket brukes i offisiell språkbruk, for eksempel i retningslinjene for lindrende sedering til døende.

2. "Grundig overveielse" - hva ligger egentlig i "grundig"? Pasientene vi snakker om er - slik studien fra Trondheim viste ambivalente. Mange av dem svinger mellom ønsker om å dø og ønsker om leve videre. Man kan likevel si at de har tenkt "grundig" - i betydningen "lenge og vel", over dette spørsmålet. Andre pasienter er mentalt påvirket, både av psykiske faktorer som depresjon og håpløshet og av fysiske faktorer (alt fra kvalme og smerter til bivirkninger av medisiner og hos noen hjerneslag eller -metastaser og epilepsi). Hvordan skal man egentlig sikre seg at pasienten har overveid dette grundig nok? Hvor grundig er grundig nok? Dette er en kunstig forutsetning som man ikke har muligheten for å kontrollere at foreligger i virkelige situasjoner.

3. "Foreskrevet av lege" - her forutsettes at medisinen skal gis av lege. Det at en lege er involvert virker betryggende på mange respondenter, det inngir en følelse av faglighet og omsorg, at det som foregår egentlig bare er en del av den vanlige helsetjenesten (noen dødshjelpstilhengere mener nettopp dét). FRVD har lagt inn forutsetningen om at legene skal stille opp og kvalitetssikre prosessen, til tross for at de godt kjenner til legenes sterke motstand mot å delta i dette. Det er for øvrig ikke nødvendig at slik medisin foreskrives av lege, den kan like gjerne utleveres direkte fra apotek, eller fra et offentlig kontor.

4. "Vedkommende selv kan velge" - denne formuleringen legger opp til at valget om å ta sitt liv er pasientens eget. Med dette ordvalget hopper Synovate og FRVD bukk over det som er den viktigste innvendingen mot legalisering av aktiv dødshjelp - nemlig bekymringen for at sårbare individer kan bli utsatt for et (subtilt eller åpent) press om å avslutte sitt liv. Skulle man vært ærlig her, kunne man lagt inn et avsnitt omtrent som følger: "Når du svarer, husk på at dette dreier seg om sårbare mennesker som ofte er avhengig av omfattende hjelp fra familie og hjelpeapparat, og som vi vet ofte sliter med følelse av å være en byrde for sine omgivelser." Det er feil å forutsette at mennesker tar sine valg fritt og selvstendig og uten ytre påvirkning, når vi samtidig vet at de menneskene som skal ta dette valget er på sitt svakeste, mest hjelpeløse og avhengige.

5. "Unngå store lidelser" - lidelse er uspesifikt. Jeg er enig i at det kan ligge like mye lidelse i å være svak, avhengig, miste mobilitet og kontroll over naturlige funksjoner, som det å ha fysiske smerter. Men i daglig tale ligger ordet "lidelse" aller nærmest opp mot "smerte" - og vi vet at det eksisterer et misforhold mellom befolkningens tenkning om at aktiv dødshjelp er aktuelt ved intraktable, intense smerter, mens de virkelige dødshjelpspasientene i Oregon og Nederland bare i liten grad begrunner sine valg med smerter. Det ville vært like realistisk - eller mer - dersom spørsmålet hadde vært om pasienten burde få adgang til assistert selvmord for å slippe å være avhengig av andres hjelp og være en byrde for sine omgivelser. Hva ville "ja"-prosenten blitt da?

Min erfaring er at de fleste spørreundersøkelser om aktiv dødshjelp følger denne malen:

1. Se for deg en situasjon der aktiv dødshjelp ser ut til å være akseptabelt. 2. På grunnlag av dette - synes du at aktiv dødshjelp bør være tillatt?

Synovates undersøkelse er intet unntak, etter mitt syn.

Man kan også spørre seg hvor relevant det er å spørre ungdom (fra 15 år og oppover) om hva de mener om aktiv dødshjelp. Det er urealistisk å vente at unge mennesker skal kunne sette seg inn i hva det egentlig innebærer å være syk, pleietrengende, døende. Blant mine egne venner gikk det en liten bølge av erkjennelse av at vi faktisk skal dø først da vi kom til 30-årene, hos mange utløst av dødsfall hos egne foreldre. Man kan også spørre seg om hvorfor friske mennesker skal meningsmåles om dette spørsmålet - særlig tatt i betraktning den ganske entydige tilbakemeldingen vi leger kan gi: Nemlig at vi gang på gang ser at pasientene gjør helomvending i synet på aktiv dødshjelp når de selv blir syke. Aftenposten har også beskrevet dette, og skjønnlitterært er det behandlet i Linn Ullmanns bok "Nåde".

Jeg vil avslutningsvis oppfordre Kjeldstadli til å avklare om han virkelig mener at det alltid er majoriteten i folket som skal bestemme i alle spørsmål, i et demokratisk land som Norge. Vi humanetikere tilhører selv en minoritet, selv om vi har det rimelig bra nå. Når vi har fått økte rettigheter gjennom HEFs arbeid har det vel ikke alltid vært fordi folkeflertallet har fått så stor sympati med vår sak. Jeg tror vel egentlig ikke Kjeldstadli vil innestå for den populismen han gjør seg til talsmann for i sitt innlegg.

Morten Horn
HEF-medlem og overlege, nevrologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus

Siste nytt i Debatt

Biskop svarer Sandvig: Kirken og skolegudstjenestene

Biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin mener seg misforstått i Vårt Land-artikkelen Bente Sandvig, fagsjef i Human-Etisk Forbund, siterer.

Skolegudstjeneste = gudstjeneste minus kristendom?

– Skolegudstjenester kan uansett tilpassing aldri bli inkluderende, skriver nestleder i Humanistisk Ungdom, Øistein Sommerfeldt Lysne.

Grue har misforstått kampen for aktiv dødshjelp

– Vi kjemper ikke for et samfunn der staten skal hjelpe alle til å dø hvis lykkeindeksen ikke holder mål, skriver Ole Peder Kjeldstadli, styreleder i Foreningen Retten til en verdig død.

HEF-medlem Åsne Tveito er kritisk til at Human-Etisk Forbund ga seminarplass til filosof Ole Martin Moens tankegods om forbedring av menneskerasen.

Morten Horn framstår selv som en humanistisk «yppersteprest»

Anniken Fleisje mener Morten Horn selv postulerer ett syn på krig og livssynsbetjening som den rette humanisme. OPPDATERT: Les Morten Horns svar.

DEBATT: Morten Horn svarer på Anniken Fleisjes utspill om at Horn selv «forteller oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke».

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!