Morten Horn: Rett til selvmord?

Morten Horn mener det er en logisk brist i argumentasjonen for aktiv dødshjelp når man på den ene siden framholder individets selvbestemmelsesrett, og...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
05.03.2010 kl 09:17

Morten Horn mener det er en logisk brist i argumentasjonen for aktiv dødshjelp når man på den ene siden framholder individets selvbestemmelsesrett, og på den andre siden foreslår vilkårlige og urimelige grenser for hvem som skal få utøve denne retten.

Publisert: 5.3.2010

Diskusjonen omkring aktiv dødshjelp er vanskelig, fordi begge "sider" oppfatter seg som forsvarer av rettighetene til en svak og utsatt gruppe, og anser den andre "siden" som nærmest en direkte trussel mot disse menneskenes sikkerhet.

Sett med mitt perspektiv, at det dreier seg om å verne sårbare individer mot et utilbørlig press til å avslutte sitt liv, synes jeg det er problematisk at dødshjelpstilhengerne bruker til dels argumenterer på grunnlag av misforståelser og feilaktige faktaopplysninger.

Både Ole Peder Kjeldstadli og Levi Fragell gjør mye ut av at en del framtredende tenkere har gått inn for, eller uttalt seg positivt om, aktiv dødshjelp. Denne opptattheten av "store navn" synes jeg er underlig, utfra det jeg ser som en humanetisk tankegang. Det er i og for seg knekkende likegyldig at mennesker som Hans Küng, Isaac Asimov, Arne Næss - og for den saks skyld Kristian Horn - var positive til aktiv dødshjelp.

Det som burde interessere oss humanetikere er resonnementet som førte disse mennene til en slik slutning. Vi er jo opptatt av rasjonalitet og begrunnelser, ikke bare å peke ut ikoner som vi overlater å ta de vanskelige avgjørelsene for oss. Jeg synes også det er relevant å se på hvilket ståsted den som uttaler seg har. Derfor er jeg mer opptatt av hva de faktiske pasientene mener, enn hva friske mennesker tenker om aktiv dødshjelp. For meg personlig har også synspunktene til leger som har med disse pasientgruppene å gjøre stor tyngde.

Arne Næss hadde, slik Kjeldstadli nevner, en forventning om at samfunnet ville legalisere aktiv dødshjelp i nær framtid. Isaac Asimov sammenlignet med hvordan vi behandler dyrene våre - at de får en sprøyte av veterinæren når lidelsen blir for stor, mens døende mennesker må lide seg gjennom livets siste fase. Dette er et bilde mange bruker, men i mine øyne er det et særdeles dårlig argument for aktiv dødshjelp.

Tenk bare på alle de andre forskjellene i vår behandling av dyr og mennesker. Mange humane og snille katteeiere har (sorgtungt, riktignok) måttet avlive Pus fordi yngstemann er allergisk, eller fordi familien skal flytte til utlandet for et år. Hundeeiere setter hunden i kennel hvis de skal på en langvarig ferie. Veterinærer forteller at noen dyreeiere velger avlivning framfor operasjon utfra rent økonomiske betraktninger. Ville vi godta det samme dersom det gjaldt en bestemor, en tante eller et sykt barn? Det er en grunnleggende forskjell på mennesker og dyr, som kanskje ikke er så lett å begrunne etisk-filosofisk, men som vi (nesten) alle forholder oss til helt naturlig.

Dette viser seg også i terminologien vi bruker. I dødshjelpsdebatten må vi bruke eufemismer som eutanasi ("god død"), "verdig død" eller "selvbestemt død" (eller "livsavslutning"!). I Oregon, staten som symboliserer "physician assisted suicide" bruker man ikke lenger ordet "selvmord", det heter nå "Death by the DWDA (Death With Dignity Act)". Hvis jeg skulle ta dyre-parallellen bokstavelig og bruke ordet "avlivning" ville det ført til ramaskrik og umiddelbar avsporing av debatten.

Kjeldstadli bygger sine argumenter dels på misforståelser. Han siterer Hans Küng på at det å la en pasient sulte eller tørste i hjel er en form for passiv dødshjelp. Jeg har omtalt dette i et tidligere innlegg - det er feil, og avslører manglende kunnskap om pleie av døende. Enda verre - det bidrar til å øke angst og usikkerhet blant pasienter og pårørende, noe jeg synes er direkte lumpent. De som ønsker å lese noe autoritativt om dette kan for eksempel se Helsedirektoratets veileder for begrensning av livsforlengende behandling.

En annen seiglivet myte er at vi alle har "rett" til å begå selvmord. Det er sant at vi ikke har noe lovforbud mot å begå selvmord, det anses ikke lenger som en kriminell handling. Det virker inhumant å straffe en person som har overlevd et selvmordsforsøk - lite terapeutisk er det også.

Men ingen nordmenn har RETT til å ta sitt liv - med andres kjennskap, tilstedeværelse eller assistanse. Skal du begå selvmord, uansett hvor fysisk frisk du er, må du gjøre det i skjul. Vi andre, dine medmennesker og i særdeleshet helsepersonell, har både rett og plikt til å gripe inn og stanse deg i ditt forsøk. Du må regne med å bli lagt inn på psykiatrisk sykehus, om nødvendig under tvang. Flertallet av de som hindres i sitt selvmordsforsøk vil i ettertid være takknemlige for at de ble stoppet (Retterstøl, 1970), selv om mange av dem vil være i en like trøstesløs situasjon som før. Noen vil forsøke suicid på ny, og en del av disse vil "lykkes".

Uansett hvor frisk du er vil dødsmåten ved selvmord ofte være brutal og farlig, mange mislykkes på en slik måte at de påføres store skader og varige mèn. Utfordringen med å finne en smertefri og pålitelig selvmordsmetode kan være noe av det som holder selvmordstruede pasienter tilbake.

Kjeldstadli vil derfor gi de syke og svake noe ingen andre nordmenn har: Enkel tilgang til en pålitelig og (fysisk) smertefri måte å begå selvmord på. Han mener disse pasientene skal få dødelige medisiner fra legen, fordi de er for svake til å gjennomføre selvmord på egen hånd. Men en stor andel av de ca. 5000 nordmenn som forsøker å ta sitt liv hvert år gjør det nettopp med en overdose piller, møysommelig spart opp eller illegalt anskaffet. De som har en dødelig sykdom har i utgangspunktet lettere tilgang til "effektive" piller enn folk som "bare" er deprimerte. Hvorfor skal sistnevnte gruppe tvinges til farlige eller brutale selvmordsforsøk, hvis vi først har tillatt selvmordshjelp til for eksempel kreftpasienter? Særlig når kriteriet for å kalles "døende" er så vagt som i Oregon - der pasientene kan være såpass vitale at de har seks måneders forventet levetid.

Det andre paradokset er at Foreningen Retten til en verdig død (FRVD) og Kjeldstadli tilsynelatende ikke føler noen omsorg for de aller mest hjelpeløse - de som ikke en gang klarer å svelge den dødelige dosen selv pga. svelglammelse. De må, etter Oregonloven, leve sine siste dager og uker i lidelse uten å få den dødelige sprøyten som Nederlands eutanasilov tillater. Oregonmodellen fordrer at pasienten kan innta giften selv.

Så derfor - til Schioldborgs og Kjeldstadlis hovedspørsmål: Rett til å dø med verdighet? Nei, ikke i Oregon, dersom du ikke kan svelge 200 ml med barbituratoppløsning (for eksempel pasienter med amyotrofisk lateral sklerose, ALS). Nei, ikke dersom legen din (basert på et subjektivt og faglig usikkert skjønn) mener du har for lang forventet levetid. Nei, ikke dersom du "bare" er dypt og kronisk deprimert, eller psykisk syk på annen måte. Og heller ikke i Norge, dersom FRVD får gjennomslag for å innføre Oregon-loven her. Da vil også i framtiden mange av de som ønsker å ta sitt liv bli henvist til å kjøpe tau, hagle eller heroin, slik Fragell skriver om.

Det er en logisk brist i argumentasjonen for aktiv dødshjelp når man på den ene siden framholder individets selvbestemmelsesrett, og på den andre siden foreslår vilkårlige og urimelige grenser for hvem som skal få utøve denne retten. Det hjelper lite at de "kloke hoder" er sympatisk innstilt til aktiv dødshjelp. Jeg har så langt ikke sett dem bruke sin klokskap til å imøtegå det som er det største hinderet for å legalisere aktiv dødshjelp: Hvordan skal det avgrenses på en pålitelig, rettferdig og gjennomførbar måte?

Morten Horn
Overlege, Nevrologisk avdeling Oslo Universitetssykehus Ullevål

Siste nytt i Debatt

Morten Horn framstår selv som en humanistisk «yppersteprest»

DEBATT: Anniken Fleisje mener Morten Horn selv postulerer ett syn på krig og livssynsbetjening som den rette humanisme. OPPDATERT: Les Morten Horns svar.

DEBATT: Morten Horn svarer på Anniken Fleisjes utspill om at Horn selv «forteller oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke».

Vi stiller opp som livssynssamfunn

DEBATT: Det er bedre at Human-Etisk Forbund, og ikke staten, sertifiserer felthumanister, skriver Kristin Mile.

– Canada har vedtatt en juridisk, medisinsk og pasientrettslig uholdbar dødshjelplov
DEBATT: Alt for mye religionskritikk, HU?
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!