Morten Horn: Hvem taler for de svake?

Kjeldstadli og Fragell mener at de taler på vegne av de svake og døende. Men det er tankevekkende at knapt noen pasientforeninger som virkelig represe...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
03.02.2010 kl 14:47

Kjeldstadli og Fragell mener at de taler på vegne av de svake og døende. Men det er tankevekkende at knapt noen pasientforeninger som virkelig representerer de med kreft og annen dødelig eller invalidiserende sykdom har tatt til orde for legalisering av aktiv dødshjelp, skriver Morten Horn.

Publisert: 3.2.2010

Ole Peder Kjeldstadli begynner sitt innlegg med å snu på mitt utsagn: Vi må beskytte de svakeste ved å gi dem (de som ber om det) hjelp til å dø, hevder han. Jeg tror dette berører en sentral uenighet i dødshjelpsdebatten. Men jeg klarer ikke å godta at uttrykket "å beskytte" kan tøyes til å omfatte det å hjelpe en person med å ta sitt liv.

Jeg kunne forstått det dersom det kom fra en som trodde på et (bedre) liv etter døden, men fra en humanetiker virker det underlig. Dette minner om Diane Prettys forsøk på å vri på Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 2 (alle mennesker har rett til liv) - som hun tolket slik at mennesket også har rett til å få hjelp til å avslutte livet. Menneskerettsdomstolen i Strasbourg avviste dette ettertrykkelig, og mente det innebar å tolke ordlyden for langt.

Kjeldstadli mener hans forening representerer "de mange tusen som føler angst og uro ved at de taper sin rett til å fatte avgjørelser om sin egen skjebne i livets siste fase". Det er mulig, men det er tankevekkende at knapt noen pasientforeninger som virkelig representerer de med kreft og annen dødelig eller invalidiserende sykdom har tatt til orde for legalisering av aktiv dødshjelp (de går heller i mot).

Leger som steller med døende forteller at aktiv dødshjelp ikke er særlig etterspurt i livets siste fase. Dette underbygges også av forskning fra USA og Norge som viser at selv om døende pasienter i likhet med samfunnet for øvrig er positive til at aktiv dødshjelp skal være tillatt, så er det sjelden de ønsker det for sin egen del. Den gripende Aftenposten-reportasjen "Livet med døden" beskriver samme fenomen.

Pasientene endrer altså syn på aktiv dødshjelp mens de går fra å være frisk til syk til døende menneske. Som en parallell til denne prosessen er det vist, i en rekke studier (se referanselisten) at jo nærmere legen står de døende pasientene, jo mer hun vet om deres situasjon og hva som kan gjøres, jo mer skeptisk er hun til aktiv dødshjelp. Dette gjelder ikke minst det palliative fagmiljøet - de som står igjen når lindring er alt man kan tilby. Selv om de fleste legeforeninger verden over inkl. World Medical Association tar avstand fra aktiv dødshjelp skiller palliativmedisinerne seg ut ved å framheve dette i separate erklæringer (referanse 5 nedenfor).

Det er også andre indisier på at leger som velger å gi aktiv dødshjelp ikke alltid er så opptatt av lindrende behandling. For eksempel viste en undersøkelse av de første 142 pasientene som begikk legeassistert selvmord i Oregon at bare 13 % av dem ble henvist til spesialist på palliativ behandling. Dette rimer dårlig med at aktiv dødshjelp skal være "den siste utvei" der "alt annet er prøvd". Andre undersøkelser har vist at terminale Oregon-pasienter rapporterer om mer smerte etter at Death With Dignity Act ble innført enn de gjorde før.

Både Kjeldstadli og Levi Fragell går langt i å ta uttalelser fra den pensjonerte legen Peter F. Hjort til inntekt for sin sak. Dersom Hjort skal brukes som frontfigur for "ja-siden" i dødshjelpssaken må han si det rett ut selv. Det siste han er sitert på, for eksempel i Dagsavisen, men faktisk også i FRVDs eget årsmøtereferat fra 2009 er at han fortsatt er i tenkeboksen når det gjelder aktiv dødshjelp til døende (han har derimot oppsiktsvekkende nok gått ut med støtte til den svært omstridte nederlandske "Groningen-protokollen" som åpner for dødshjelp til nyfødte med store skader - noe FRVD ikke går inn for). Det er uredelig argumentasjon å forskuttere Hjorts opphold i tenkeboksen slik man gjør i FRVD.

Kjeldstadli trekker også fram en annen pensjonert lege, professor Jarle Ofstad. Jeg har ikke lest hans bok "Den siste hjelper" (2006) der han visstnok ikke tar stilling i dødshjelpsspørsmålet. Imidlertid har Ofstad i en kronikk i Klassekampen (8.7.2009) gått klart inn for legalisering. Ofstad omtaler "den illegale eutanasien alle vet foregår", men bringer ingen reell dokumentasjon for påstanden om at aktiv dødshjelp er utbredt i Norge.

Han bruker mye plass på behandlingsmetoden "lindrende sedering", som han stempler som en form for eutanasi. Internasjonalt er det enighet om den ikke er dét - først og fremst fordi metoden synes å forlenge livet litt, snarere enn å forkorte det. Videre bekymrer Ofstad seg over den såkalte "turisteutanasi" til Sveits og er særlig urolig for logistikken med hjemsendelse av kister. Dette er en avsporing av norsk dødshjelpsdebatt. Ferske medieoppslag i VG og NRK viser at bare rundt 10 nordmenn står på "venteliste" til Dignitas-klinikken i Sveits, og en av dem er en sprek offshorearbeider i 60-årene! Ingen nordmenn har så langt tatt sitt liv hos Dignitas.

Ofstad kunne i det minste brakt noen anonymiserte kasuistikker for å belegge sin påstand. Men vi har solid forskning (Førde et al., "Medical end-of-life decisions in Norway" Resuscitation 2002;55:235-40) som viste at bare rundt 1 % av norske leger hadde gitt aktiv dødshjelp, og da bare en eller noen få ganger i løpet av karrieren. Leger som uttaler seg i mediene hevder (som jeg) at de aldri har oppdaget tilfeller av aktiv dødshjelp i sin nærhet. I mangel på dokumentasjon på det motsatte får vi tro det forekommer sjelden i Norge. Dette i sterk kontrast til Nederland, der omfanget i norsk målestokk altså tilsvarer 6-700 dødsfall årlig - jeg er overbevist om at vi ville visst om det, dersom den "skjulte" eutanasien i Norge var så utbredt som det hevdes.

Vi leger har stor respekt for eldre kolleger, ikke ut fra en hierarkisk tankegang, men fordi vi verdsetter den klokskap og innsikt som erfaring gir. Slik sett er det interessant å høre hva Hjort og Ofstad mener om aktiv dødshjelp. Men det er hundrevis av eldre leger som nyter like stor respekt som disse to og som er sterke motstandere av legalisering av aktiv dødshjelp. Det er for øvrig yngre leger slik som meg som vil bli satt til den - i våre øyne - umulige oppgaven med å avgrense hvem som skal få dødshjelp. Det er vi som vil få vår arbeidsdag preget av at noen av våre pasienter blir tatt livet av (i Oregon får pleierne beskjed om å "ta seg en tur rundt kvartalet" mens dødsdosen inntas). Eller som vil føle presset fra pasienter vi har et langt og nært forhold til, som ber oss om den siste nåde. Det er lett nok for legepensjonistene å gå inn for aktiv dødshjelp. Hvorfor tok de ikke dette opp mens de ennå var yrkesaktive?

Jeg er helt uenig i Kjeldstadlis påstand om at lovverket for aktiv dødshjelp i Oregon og Nederland er godt, og at det ikke har forekommet utglidning. Bare omfanget og aldersgrensene i Nederland bestrider den påstanden. For Oregon har Kjeldstadli en pussig måte å angi omfanget på: Han har regnet ut et gjennomsnittlig omfang på 35 per år. Som en hver kan se av Oregons egen tabell har tallet steget jevnt og trutt fra 15 ved starten i 1998 til 60 i 2008.

Både Kjeldstadli og Fragell liker tydeligvis å sitere Hjort: "En bør ha faste holdninger i livet, men de bør ikke være forstenet". Hvorfor ikke starte med å feie for egen dør? FRVD har kjempet for aktiv dødshjelp i en årrekke nå, upåvirket av rapporter om økende omfang, utvidet indikasjonsstilling og senkede aldergrenser, uanfektet av bekymringer fra helsearbeidere og menneskerettighetsorganer. Men hvis idealet er å snu på gamle standpunkter - hvorfor stoppe ved dødshjelpen? Kanskje bør vi likevel tillate dødsstraff i særskilte tilfeller? Skal vi ta en omkamp om selvbestemt abort? Dette er lettvint retorikk fra Kjeldstadli og Fragell, det skal mer til for å overbevise meg om at aktiv dødshjelp bør tillates i Norge.

Morten Horn
Overlege, Nevrologisk avdeling Oslo Universitetssykehus Ullevål

Referanser:

  • Portenoy RK et al., "Determinants of the Willingness to Endorse Assisted Suicide: A Survey of Physicians, Nurses, and Social Workers" Psychosomatics 1997;277,284-5

  • Miccinesi G et al., "Physicians attitudes towards end-of-life decisions: a comparison between seven countries" Social Science&Medicine 2005;60:1961-74

  • Marini MC et al., "Attitudes towards euthanasia and physician assisted suicide: a survey among medical students, oncology clinicians and palliative care specialists" Palliative and supportive care 2006;4:251-5

  • Førde et al., "The ethics of euthanasia - attitudes and practice among Norwegian physicians" Social Science&Medicine 1997;45:887-92

  • Materstvedt et al., "Euthanasia and physician-assisted suicide: a view from an EAPC ethics task force" Palliative Medicine 2003;17:97-101
  • Siste nytt i Debatt

    Morten Horn framstår selv som en humanistisk «yppersteprest»

    DEBATT: Anniken Fleisje mener Morten Horn selv postulerer ett syn på krig og livssynsbetjening som den rette humanisme. OPPDATERT: Les Morten Horns svar.

    DEBATT: Morten Horn svarer på Anniken Fleisjes utspill om at Horn selv «forteller oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke».

    Vi stiller opp som livssynssamfunn

    DEBATT: Det er bedre at Human-Etisk Forbund, og ikke staten, sertifiserer felthumanister, skriver Kristin Mile.

    – Canada har vedtatt en juridisk, medisinsk og pasientrettslig uholdbar dødshjelplov
    DEBATT: Alt for mye religionskritikk, HU?
    Annonse
    Annonse
    Do NOT follow this link or you will be banned from the site!