Michael Blümlein: - Innvandrere kan være så mangt

Michael Blümlein skisserer i dette leserbrevet forskjellen på seg selv som innvandrer fra Tyskland, og ikke-vestlige innvandrere. Publisert: 23.2.20...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
23.02.2009 kl 11:21

Michael Blümlein skisserer i dette leserbrevet forskjellen på seg selv som innvandrer fra Tyskland, og ikke-vestlige innvandrere.

Publisert: 23.2.2009

Fjernkulturelle innvandrere blir nesten daglig omtalt i massemedia på godt og vondt.

Som politikere og overfor den politiske eliten er de flinke til å markedsføre seg.
Politikere fra alle partier møter opp når de kan samle stemmer fra disse innvandrergruppene, eller når de kan demonstrere sin massive motstand mot rasisme. Venstresiden er deres heiagjeng.

Det lages lover, forskrifter, departementale rundskriv og opprettes offentlige stillinger som en følge av mennesker fra:

- alt. 1: land i "Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand og Europa utenom EU/EØS" (SSB´s definisjon)
- alt. 2: "ikke-vestlige" land (akseptabel?)
- alt. 3: "fjernkulturelle" land (ikke akseptabel)
- alt. 4: "stort sett muslimske" land (forkastelig)

Disse har vanligvis en helt annen kultur og religion enn etniske nordmenn, noe som igjen har ført til mange, dog ikke alltid oppløftende, forskningsrapporter. Utallige organisasjoner ivaretar deres interesser og de er godt representerte i massemedia og underholdningsindustrien.

Hva med oss vestlige innvandrere? Men hva med oss innvandrere som kommer fra vestlige land? Vi er anonyme og forsvinner i mengden. Vi har ingen representanter i komiteer, utvalg eller kommunestyrer. Det er ingen som snakker om å kvotere oss inn noe sted. Dette er, for all del, ikke ment som en klage, men en konstatering av fakta.

Nordmenn "jobber fælt" for å motbevise tesen om at "like barn leker best". Allikevel betaler staten opptil kr 40.000 til mennesker fra visse ikke-vestlige innvandrergrupper for at disse skal reise hjem, mens noen kommuner derimot betaler store beløp for å få tak i vestlige innvandrere.

Hvem er vi vestlige innvandrere? Vi er naturligvis så mangt, men jeg har inntrykk av at de langt fleste har kommet hit fordi de er interessert i Norge og nordmenn. Denne interessen er et utmerket utgangspunkt for integreringen her i landet og gjør alt så mye lettere. Motivasjonen for å lære språket, bli kjent med det norske samfunnet og kulturen er da naturligvis til stede.

Det finnes ingen typisk vestlig innvandrer (akkurat som det ikke finnes noe typisk ikke-vestlig innvandrer), men hvis vi tar min person som eksempel - hvordan ser min bakgrunn ut?

En vestlig innvandrer

(Hensikten med nedenfor stående beskrivelse er å belyse visse kulturforskjeller mellom innvandrergrupper - du må lese mellom linjene.)

Jeg tilhører etterkrigsgenerasjonen og kommer fra et land som okkuperte Norge under krigen. Denne bakgrunnen til tross, ble jeg meget godt mottatt da jeg kom til Norge. Folk jeg hadde kontakt med var forhåpentligvis av den oppfatning at jeg er ansvarlig for mine handlinger og ikke for det foreldregenerasjonen i mitt fødeland hadde gjort.

Hva er nå bakgrunnen min?

Min bestefar var prest og jeg vokste opp i en god borgerlig, kristen familie. Allerede som ungdom fant jeg ut at religion ikke passet for meg. Ingen prøvde å påvirke meg i den forbindelse. Ikke nok med at jeg ble ateist, jeg nektet også militærtjeneste, da jeg heller ville bruke ikkevoldsmetoder (med visse begrensninger) enn å være del av et militærvesen.

Forholdet til familien min endret seg ikke, tiltross for mine utradisjonelle beslutninger.

Ikke lenge etter at jeg kom til Norge, meldte jeg meg inn i Amnesty International Norge, senere i Framtiden i våre hender og Human Etisk Forbund. (Jeg skriver dette, slik at ikke noen setter meg i feil bås.)

Jeg giftet meg med en kvinne etter mitt eget valg, uten påtrykk fra slekt eller familie. Barna våre vokste opp i Norge med morsmålet mitt som "hjemmespråk". Barna fikk tilbud om morsmålsundervisning - et tilbud som vi ikke tok i mot, da vår fremtid lå i Norge og ikke i mitt opprinnelsesland.

Senere har barna valgt seg livsledsagere uten påtrykk fra oss. Vi hadde ingen egeninteresse i deres valg, verken med hensyn til religion, økonomi eller forpliktelser overfor slekten.

Min kone og mine voksne barn velger det politiske partiet som de foretrekker, uavhengig av hva jeg mener.

Som borger i dette landet har jeg alltid følt et visst samfunnsansvar ved å betale skatt uten motvilje, deltatt i dugnader mm. Jeg visste jo at både skatten og det jeg gjorde på frivillig basis ville komme, direkte eller indirekte, meg og mine til gode. Det er jo det samfunnsansvaret de fleste har vist, som har ført til at vi har kommet så pass langt i dette landets utvikling.

Norsk statsborgerskap

I likhet med mange vestlige innvandrere, har jeg ennå ikke søkt om norsk statsborgerskap, til tross for at jeg føler meg mer hjemme i Norge enn i mitt opprinnelsesland. Hvorfor? Når man er født og oppvokst i utlandet har man alltid nær tilknytning til det landet man kommer fra. Et statsborgerskap skifter man derfor ikke uten videre, sier vestlige innvandrere. (Ikke-vestlige innvandrere ser det vanligvis som mer formålstjenlig å bli norsk statsborgere.)

Jeg hadde tilgang til forsvarshemmeligheter, vært ansatt i staten og er meddommer, uten at mitt statsborgerskap har hatt betydning.

Den eneste ulempen med utenlandsk statsborgerskap for meg, er at jeg ikke kan delta i Stortingsvalget (foruten at jeg kan bli "kastet ut" av landet hvis jeg ikke oppfører meg "skikkelig"). Siden ingen av de politiske partiene representerer mitt politiske syn, har denne mangelen ingen praktisk betydning.

Hvordan oppleves nordmenn?
Hva synes jeg om nordmenn (et tilbakevendende spørsmål som alle utlendinger får)?

Hvis jeg skal skjære alle over en kam, blir svaret kort sagt som følgende:
- ærlig og humane
- rolige og lite aggressive (bortsett fra som bilister)
- reserverte og noe uhøflig (særlig i det offentlige rom)
- frie og liberale, dog uten særlig seksualmoral (seksualmoral er et ikke-tema)
- blåøyede når det gjelder asyl-, flyktnings- og innvandringspolitikk (den er ikke alltid styrt av fornuften!)
- lite opptatt av den nasjonale og europeiske kulturarven (amerikaniseringen har tatt fullstendig overhånd)

Alt i alt er Norge et godt land å leve i. Kanskje er det etter mange år i Norge på tide å søke om norsk statsborgerskap? Til slutt: Er det forresten noen som har spurt det norske folk om det vil ha et flerkulturelt samfunn?

Michael Blümlein

Siste nytt i Debatt

Biskop svarer Sandvig: Kirken og skolegudstjenestene

Biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin mener seg misforstått i Vårt Land-artikkelen Bente Sandvig, fagsjef i Human-Etisk Forbund, siterer.

Skolegudstjeneste = gudstjeneste minus kristendom?

– Skolegudstjenester kan uansett tilpassing aldri bli inkluderende, skriver nestleder i Humanistisk Ungdom, Øistein Sommerfeldt Lysne.

Grue har misforstått kampen for aktiv dødshjelp

– Vi kjemper ikke for et samfunn der staten skal hjelpe alle til å dø hvis lykkeindeksen ikke holder mål, skriver Ole Peder Kjeldstadli, styreleder i Foreningen Retten til en verdig død.

HEF-medlem Åsne Tveito er kritisk til at Human-Etisk Forbund ga seminarplass til filosof Ole Martin Moens tankegods om forbedring av menneskerasen.

Morten Horn framstår selv som en humanistisk «yppersteprest»

Anniken Fleisje mener Morten Horn selv postulerer ett syn på krig og livssynsbetjening som den rette humanisme. OPPDATERT: Les Morten Horns svar.

DEBATT: Morten Horn svarer på Anniken Fleisjes utspill om at Horn selv «forteller oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke».

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!