Line Harsheim: Støtte til Sara Azmeh Rasmussen

Som Sara Azmeh Rasmussen trodde jeg at hovedmålsetningen med HEF var å jobbe for et sekulært samfunn, og dette skulle oppnås gjennom opplysning og kon...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
05.10.2007 kl 11:19

Som Sara Azmeh Rasmussen trodde jeg at hovedmålsetningen med HEF var å jobbe for et sekulært samfunn, og dette skulle oppnås gjennom opplysning og konstruktiv religionskritikk, skriver Line Harsheim.

Publisert: 5.10.2007

I motsetning til Sara Azmeh Rasmussen har jeg vært medlem av Human-etisk forbund (HEF) i minst 20 år, og har regnet meg som humanist og ateist i hele mitt voksne liv. Jeg har vært fornøyd med mitt passive medlemskap i HEF, og først i de siste årene har begynt å spørre meg hva HEF egentlig er på vei mot. Det har derfor vært en trøst å lese Sara Azmeh Rasmussens debattinnlegg; endelig en som opplever samme frustrasjon som meg selv.

Som Sara Azmeh Rasmussen trodde jeg at hovedmålsetningen med HEF var å jobbe for et sekulært samfunn, og dette skulle oppnås gjennom opplysning og konstruktiv religionskritikk. HEF's engasjement i KRL-saken har gjort det klart for meg at dette ikke lenger er tilfelle.

I KRL-saken allierte HEF seg med religiøse organisasjoner og trossamfunn, og særlig med muslimer, som om HEF og religiøse organisasjoner hadde samme sak. Istedenfor å poengtere at KRL-faget var helt uakseptabelt fordi det brakte misjonering og overtro tilbake til klasserommet, var argumentene hele tiden at KRL-faget var et "urettferdig" fag fordi andre religioner ikke fikk like stor oppmerksomhet.

Etter min mening burde hovedargumentet i denne saken vært barna. De ble i stor grad glemt. Små barn tar etter min mening skade av kristendomsundervisning. De har sjelden behov for å tro på en gud. De blir skremt av historier om en gud som ser alt de gjør, selv når de sover, og som vil straffe dem hardt hvis de gjør noe gud ikke liker. Dette gjelder uansett hvilken religion guden tilhører. Vi kan ikke forhindre at foreldre gir barna vrangforestillinger og overtro gjennom barneoppdragelsen, men HEF burde arbeide for at religion ikke har noen plass i det offentlige rom. Religion bør være en privatsak og skolen bør ikke engasjere seg i religiøs opplæring.

Dessverre har HEF nå funnet at det er viktigere å ha som mål et pluralistisk samfunn; et samfunn der det skal være åpent for alle former for overtro, og hvor HEF egentlig ikke skiller seg ut fra de andre trossamfunnene. I en slik sammenheng ligner HEF mer og mer på en sekt, iallfall i en mer folkelig tolkning av ordet.

Jeg ser at etter seieren i Strasbourg har diskusjonen fortsatt i omtrent samme spor: det er ikke selve religionsopplæringen man skal til livs, men det er det forhold at en religion blir forfordelt når det gjelder tid og oppmerksomhet fremfor andre. Det er nå et stort poeng at man må komme frem til en "rettferdig" fordeling av tiden man har til disposisjon. Engasjementet skal derfor nå rettes mot hvor stor prosent av undervisningen som skal avgis til andre religioner og hvor mange som kan beholdes til kristendommen. Barn skal fremdeles undervises i overtro i norske skoler. Det er tydeligvis ikke problemstillingen for HEF.

Even Gran lager i siste nummer av Fri tanke et skille mellom humanister og ateister. Han ser på seg selv som humanist og brobygger mens Richard Dawkins er ateist og barrikadestormer og det går tydelig fram at det å være barrikadestormere ikke er særlig bra, mens å bygge broer er flott. Men er det mulig eller ønskelig å bygge bro mellom idioti og overtro på den ene siden og fornuft og folkeopplysning på den andre? Og hva vil en ateist oppnå ved det? Skillet mellom humanister og ateister virker veldig kunstig på meg. Even Gran trekker fram at Richard Dawkins er medlem av the British Humanist Association. Dermed trekker han den konklusjon at Dawkins, til tross for all religionskritikken vil ha et samfunn med full religionsfrihet. Jeg ser ikke helt logikken i å trekke en slik konklusjon. Hvor er sammenhengen mellom å ønske "full religionsfrihet" og være humanist?

Even Gran sier at HEF i flere tiår har hatt som ideal at man skal være forsiktig med å kritisere andres trosforestillinger. Det er uhøflig, det bryter med hva de fleste nordmenn regner som anstendig og man kan miste troverdighet. Dessuten er det ikke taktisk lurt. Han sier at det er viktig å alliere seg med moderate, samarbeidsvillige religiøse. Moderate religiøse er etter min mening ikke noe annerledes enn fundamentalister, de har bare en litt annen innpakning. De har også vrangforestillinger som at det er et liv etter døden, at en gud kontrollerer livet ditt, at bønn kan forandre vår fysiske verden osv.

Jeg er enig med Dawkins at dette dreier seg om en idékamp mellom et rasjonelt og et irrasjonelt verdensbilde. HEF har forlatt denne idékampen, ved å hevde at det aller viktigste er at alle får tro på det de vil, og det er den retten HEF skal kjempe for. Den viktigste kampen kjempes nå på vegne av minoritetsreligionene.

Stadig flere artikler i Fri tanke dreier seg om mennesker som er undertrykt fordi de ikke har full frihet til å dyrke sin overtro. Til og med kongen har man giddet å bruke tid på i en stor artikkel om den stakkars mannen som ikke selv kan velge sin religion. Det får være grenser for hva man skal kaste bort tiden på.

I hele min oppvekst følte jeg at de andre; dvs. de kristne, kunne si absolutt akkurat hva de ville til meg og om meg, uten at jeg kunne ta til motmæle, nettopp ut fra samme tankegang. Og selv når man blir voksen blir ikke situasjonen noe særlig bedre. Som ateist skal man være høflig og "snu det andre kinnet til" når man blir diskriminert, latterliggjort og forulempet på grunn av ens mangel på overtro. Man skal bli pådyttet deres overtro hver eneste dag gjennom hele livet, uten å kunne protestere, i redsel for å være uhøflig, sårende, eller krenkende. Det er denne forskjellsbehandlngen HEF burde være engasjert i å gjøre noe med.

Den nye styrelederen, Åse Kleveland, sier at det bør være høyt under taket i HEF. Allikevel kommenterer hun Sara Azmeh Rasmussens debattinnlegg med at hun håper slike innspill blir diskutert i styret først, (noe Rasmussen tydeligvis har gjort både vel og lenge, jfr. hennes innlegg 24.9.07), og så får hver enkelt stå fritt til å lufte sine synspunkter etterpå som enkeltmedlem dersom man føler behov for det. Deretter sier hun: "Vil man få gjennomslag for sine synspunkter handler det jo til syvende og sist om å få styret med seg." En slik uttalelse vitner ikke om stor takhøyde og respekt for grasrota.

Line Harsheim

Siste nytt i Debatt

Morten Horn framstår selv som en humanistisk «yppersteprest»

DEBATT: Anniken Fleisje mener Morten Horn selv postulerer ett syn på krig og livssynsbetjening som den rette humanisme. OPPDATERT: Les Morten Horns svar.

DEBATT: Morten Horn svarer på Anniken Fleisjes utspill om at Horn selv «forteller oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke».

Vi stiller opp som livssynssamfunn

DEBATT: Det er bedre at Human-Etisk Forbund, og ikke staten, sertifiserer felthumanister, skriver Kristin Mile.

– Canada har vedtatt en juridisk, medisinsk og pasientrettslig uholdbar dødshjelplov
DEBATT: Alt for mye religionskritikk, HU?
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!