- Det må være et tankekors for vår egen legestand at en klar majoritet av leger i land hvor dødshjelp praktiseres, har opplevd dette som et humant fremskritt for sitt fag og yrke, skriver Levi Fragell.

Publisert: 27.5.2010

Overlege Morten Horn har avsluttet sin debatt om dødshjelp med Ole Peder Kjeldstadli, leder av Foreningen Retten til en verdig død. Siden jeg selv også har ført debatter med Horn i dagspresse, TV og på Fritanke.no, vil jeg gjerne for min del også skyte inn en avskjedsreplikk før Horn tar sin velfortjente sommerferie.

Jeg synes Horn har vært en redelig og kvalifisert diskusjonspartner, hvilket dessverre ikke kan sies om alle - med ulike agendaer - som har ytret seg om temaet. Også i sitt siste innlegg stiller Horn viktige spørsmål: Hvordan skal man velge ut hvem som skal få dødshjelp? Hvis autonomi skal være et hovedargument, bør ikke da alle som ønsker det få hjelpen? Hvordan vil det virke inn på hjelperen? Det er nok riktig at disse hensyn er blitt svakere fokusert enn f. eks. kriterier som "uutholdelig lidelse" og andre forhold som tillegges vekt både i debatten og hos lovgiverne.

Fordi det i denne sak gjelder mange hensyn, også til legen og helsevesenet, ventet Foreningen Retten til en verdig død (Tidligere Landsforeningen Mitt Livstestament) i ca. 20 år før foreningen tok et klart standpunkt for selvbestemt (volontær) aktiv dødshjelp. Foreningen ville studere alle tilgjengelige kilder, lovforarbeider, medisinsk-etiske utredninger, rapporter osv. før man følte seg på trygg grunn. I dag levner det tilgjengelige materialet ikke tvil om at vi valgte rett, og vi opplever nå at vår mest kjente motpart i debatten - professor Peter F. Hjort - også er kommet til at det i noen tilfelle må være riktig å gi dødshjelp.

Morten Horn er selv så fordomsfri og redelig at han konkluderer med at "aktiv dødshjelp kanskje kunne være ønskelig for enkeltpasienter", selv om han ikke tror at en lovbasert praksis kan bli "forsvarlig og rettferdig".

Jeg er kommet til den motsatte standpunkt, nemlig at nettopp disse "enkeltpasienter" og deres medisinske hjelpere må trygges ved lov, innsyn og kontroll. Den vilkårlighet som har rådd grunnen i de fleste land, hvor leger etter beste skjønn har gitt aktiv dødshjelp i hemmelighet, representerer ingen verdig medisinsk tradisjon. Og det må være et tankekors for vår egen legestand at en klar majoritet av leger i land hvor dødshjelp praktiseres, har opplevd dette som et humant fremskritt for sitt fag og yrke.

Levi Fragell