Levi Fragell: Det er unntakene vi snakker om!

Det er ikke i samsvar med vårt samfunns respekt for livet, at unntakene skal være et rent samvittighetsspørsmål for den enkelte lege eller sykepleier ...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
29.01.2010 kl 09:31

Fritanke.no - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Det er ikke i samsvar med vårt samfunns respekt for livet, at unntakene skal være et rent samvittighetsspørsmål for den enkelte lege eller sykepleier - som etter sin barmhjertighetsgjerning må skjule sine spor, forfalske sine journaler og leve i angst for likevel å bli oppdaget, miste sin stilling og ruinere sin sosiale status.

Publisert: 29.1.2010

Morten Horn er en av de få leger som har tatt seg tid til å arbeide seriøst med spørsmålet "aktiv dødshjelp". Hans refleksjoner er viktige og minner meg om en annen lege jeg gjennom årene har diskuter dødshjelp med, nemlig Peter F. Hjort, som etter å ha jobbet seriøst med temaet i en årrekke ikke lenger er blant de bastante motstandere. Jeg skal her bare gi respons på et par av Morten Horns relevante innvendinger mot min støtte til aktiv dødshjep.

Jeg har gjort det til et sentralt poeng at en mulighet til lovlig dødshjelp for pasienter med skremmende diagnoser, vil redusere angst og uro for et langt større antall enn de som til slutt i virkeligheten får behov for slik hjelp. Behandlingsinnsatsen for denne pasientgruppen er blitt betydelig bedret. Men også leger innrømmer at ikke alle kan hjelpes med lindrende behandling. Dette vet ofte pasientene med disse diagnosene. Noen av dem tar livet av seg mens de fortsatt er i stand til det. De tilgjengelige "metodene" er ofte makabre, noe som skaper evige sår i pårørendes følelser. I mine fire år som leder for Foreningen retten til en verdig død har jeg fått kjennskap til en lang rekke slike tilfelle. Mange av dem det gjelder kunne ha hatt et fortsatt liv sammen med sin familie i måneder, kanskje år.

Horn aksepterer at det disse unntakene fins, og skriver:

"Jeg tror de fleste mennesker kan se for seg håpløse situasjoner der et barmhjertighetsdrap framstår som eneste utvei. Ikke minst vi leger, som eksponeres for mye lidelse og hjelpeløshet. Bodil Bjerkman, som Levi Fragell refererer til, kan sikkert være et slikt unntakstilfelle. Men noe helt annet er spørsmålet om aktiv dødshjelp skal være lov."

Denne innrømmelse viser både innsikt og empati. Leger i flere land har kommet til at disse unntakene bør reguleres i klare lovbestemmelser, hvor sikkerhet og etikk vernes av innsyn og kontrollrutiner. Det er ikke i samsvar med vårt samfunns respekt for livet, at unntakene skal være et rent samvittighetsspørsmål for den enkelte lege eller sykepleier - som etter sin barmhjertighetsgjerning må skjule sine spor, forfalske sine journaler og leve i angst for likevel å bli oppdaget, miste sin stilling og ruinere sin sosiale status. Minst 150 norske leger befinner seg i dag i denne kategorien (Førde/Aaslands undersløkelse).

Når Horn peker på at disse lovregulerte "unntakene" i Nederland og USA tallmessig likevel etter hans syn er høye, 2500 i Nederland, 60 i Oregon, bør tallene vurderes i forhold til den totale dødelighet. Tallene i Nederland får en annen valør, når man sammenligner dem med den totale dødelighet på 150.000, og når man vet hvilke diagnoser vi her snakker om. De såkalte mørketallene for ulovlig dødshjelp i andre land er minst like høye. 60 av 28.000 døde i Oregon er et svært lite antall, og fanger formodentlig ikke opp alle reelle behov. Det er likevel denne Oregon-modellen av ulike grunner vår forening går inn for.

Sammenlignet med disse åpne, kontrollerte og protokollerte handlinger, har vi et enormt delvis skjult tallmateriale som i langt høyere grad enn dødshjelp-statistikken burde skape bekymring helsevesenet så vel som i det politiske liv. Minst 50 % - minst 20.000 - dør hvert år som følge av beslutninger tatt av leger og pleiere. De fleste avgjørelser er sikkert riktige, men neppe alle. Ressurser spiller inn, prognoser og alder er viktige indikasjoner, pårørendes vurderinger tillegges vekt - og den sykes egne erklæringer. Det kalles ofte passiv dødshjelp, en fullt ut akseptert praksis. Her er sikkerhetsrutinene ofte er basert på dårlig kontrollert skjønn. I dagens Vårt Land (29.1.10) lyder en overskrift "7000 dør av sykehusfeil". Ingressen sier: "Nye anslag tyder på at 7000 personer i Norge dør hvert år som skulle overlevd." I denne sammenheng kan kampen mot aktiv dødshjelp noen ganger fortone seg som en avledningsmanøver.

Levi Fragell

Siste nytt i Debatt

Hovedstyret i Human-Etisk Forbund støtter et forslag som går hardt utover mindre livssynssamfunn, men overhode ikke rammer forbundet selv. Det lukter majoritetsarroganse, mener nestleder i Humanistisk Ungdom, Øistein Sommerfeldt Lysne.

– Vi må kunne kalle et forbud for et forbud

DEBATT: Debatten rundt Humanistisk ungdoms omskjæringsvedktak, gjør at seieren ikke smaker så godt som det burde, skriver Øistein Sommerfeldt Lysne.

– Tradisjonsargument for omskjæring er ufornuftig

DEBATT: Rituell omskjæring av guttebarn er en flere tusen år gammel tradisjon, men holder det som argument for?

 
Hvorfor sponser staten alternativbransjen?

DEBATT: Heidi Maria Lundbye synes alternativbransjen bør begynne å betale moms. Det gjør den ikke i dag.

– Forhuden har en funksjon, også for kvinner

DEBATT: – Personlig har jeg ikke hatt sex med mange omskårede menn, men noen er det blitt. Jeg har dog hatt endel sex med intakte menn. Min preferanse er helt klart en intakt penis, skriver Yvette Mariann Stornes.

Vet HU-lederen hva et overgrep er?

DEBATT: – Jeg anbefaler HU-lederen å lytte til stemmene til menneskene som har blitt frarøvet deres kroppslige autonomi, skriver Paul Omar Lervåg.

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse