Lars Gule: Seremonienes betydning

Erkjennelsen av at høytidelige tradisjonsformidlende seremonier er viktig for så mange mennesker, gjør at seremonier har en helt naturlig plass i en h...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
27.09.2007 kl 12:53

Erkjennelsen av at høytidelige tradisjonsformidlende seremonier er viktig for så mange mennesker, gjør at seremonier har en helt naturlig plass i en humanistisk organisasjons daglige virke, skriver Lars Gule.

Publisert: 27.9.2007

Da jeg meldte meg ut av Den norske kirke som 15-åring så jeg ingen grunn til å bli medlem av Human-Etisk Forbund - det var en organisasjon som var alt for like en religion, med seremonier og det hele. Det var ingen ting for meg.

Da jeg ble generalsekretær i forbundet hadde jeg aldri vært på en eneste av forbundets seremoniarrangementer. Seremonier betydde ikke noe for meg. Det var alt for uintellektuelt - for ikke å si uintelligent - til at jeg ville ha noe med det å gjøre. Utvilsomt er det mange av HEFs 70 000 medlemmer som har slike oppfatninger. Og det er ikke noe galt i det!

Men det er også mange, mange medlemmer som opplever seremoniene som svært viktige. De utgjør en tradisjonsforankring og representerer høytidelige markeringer av overganger i livet. Det er elementært at seremonier (så vel som ritualer) aldri bare er til for den som angivelig står i sentrum (som barnet i navnefesten). Nei, en seremoni er til for det større fellesskapet som tar del i markeringen av den seremonien tilsynelatende er til for. Det er selvsagt ikke slik at en navnefest bare handler om å markere at et barn får et navn. Gjennom navngivingen inkluderes barnet i et fellesskap. For noen er det nok å meddele myndighetene dette pr. brev. For andre er det viktige at barnet introduseres for og inkluderes i fellesskapet gjennom en mer «offentlig» markering, for gjennom navnet får barnet også sin formelle identitet og blir «en av oss».

Slik har seremonier fungert til alle tider - også når de har hatt karakter av religiøse ritualer. Hvorfor det? Ganske enkelt fordi dette er viktig for folk flest.

Når Human-Etisk Forbund derfor har utviklet et seremonitilbud, gjør det forbundet «religionslikt»? Ja, selvsagt gjør det det, på dette punkt! Det ville bare være tull å benekte det. Vi har jo stjålet seremoniene fra kristendommen, som hadde stjålet dem fra sine forgjengere. Hver tid, og derfor hvert samfunn og religion, fyller disse seremoniene med sitt innhold. Samtidig representerer de som sagt tradisjon og kontinuitet i tilværelsen. Noe som altså er meget viktig for svært mange. Så kan de av oss ikke har noe forhold til slike tradisjoner la være å bry oss.

Er det et problem at Human-Etisk Forbund ligner på religiøse livssyn på noen områder? Hva skulle problemet være? At vi er enige med de fleste religioner at man skal ikke slå i hjel, ikke lyve, ikke stjele og bedra? At vi også har gjort gjensidighetsprinsippet sentralt i vår etiske tenking?

Av og til er det ikke dumt å reflektere over likheter - som i forhold til seremonier og tradisjoner, felles verdier med mer. Og av og til er det viktig å peke på forskjeller - at humanister har en rasjonell tilnærming til etikk, et vitenskapelig verdensbilde, avviser overtro osv. Men det er faktisk ingen grunn til å overdrive forskjellene - og heller ingen grunn til å skamme seg over likhetene. Såpass trygge på eget livssyn må vi kunne være at vi ikke går rundt og frykter å bli for like religiøse grupper og livssyn fordi det finnes noen likhetspunkter.

Gjennom erfaringen som generalsekretær skiftet jeg syn på seremoniene. Det betyr ikke at jeg har fått noe inderlig personlig forhold til dem. Men erkjennelsen av at høytidelige tradisjonsformidlende seremonier er viktig for så mange mennesker, gjør at seremonier - alle sammen fra navnefest til gravferd - har en helt naturlig plass i en humanistisk organisasjons daglige virke, etter min mening.

Så burde vi kunne ha en kontinuerlig og saklig debatt om elementene i de forskjellige seremoniene. Og Litveit Hansen har et poeng i at vi - nettopp som humanister - godt kunne gi navnefestseremonien et innhold som vektlegger foreldrenes og fellesskapets ansvar for barnets videre ferd i livet.

Lars Gule

Siste nytt i Debatt

Morten Horn framstår selv som en humanistisk «yppersteprest»

DEBATT: Anniken Fleisje mener Morten Horn selv postulerer ett syn på krig og livssynsbetjening som den rette humanisme. OPPDATERT: Les Morten Horns svar.

DEBATT: Morten Horn svarer på Anniken Fleisjes utspill om at Horn selv «forteller oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke».

Vi stiller opp som livssynssamfunn

DEBATT: Det er bedre at Human-Etisk Forbund, og ikke staten, sertifiserer felthumanister, skriver Kristin Mile.

– Canada har vedtatt en juridisk, medisinsk og pasientrettslig uholdbar dødshjelplov
DEBATT: Alt for mye religionskritikk, HU?
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!