Jeg blir mer og mer overbevist om at vi trenger en religiøs lavalder. Dette innebærer at foreldre eller foresatte ikke skal kunne melde barnet inn i trossamfunn.

Publisert: 10.2.2011

I løpet av 2009/2010 har vi fått flere eksempler på det Levi Fragell kaller «skrekkens religion». Både han og Margaret Skjelbred har gitt ut bøker, mens Anders Torp og Rosa Weina Samuelsen har fortalt sine historier i media.

Ifølge Redd Barna og Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) tvinges ungdommer fra kristne og muslimske familier til å bruke religiøse symboler, kontakt med barn og ungdom utenfor trossamfunnet er forbudt, hverdag og fritid er preget av religion. Barneombudet vil ha mer kontroll med trossamfunn som driver religiøs opplæring av barn. Mange trossamfunn driver religiøs opplæring av barn uten at myndighetene kontrollerer at det skjer i tråd med norsk lov. Han ser at det skjer lovbrudd i små kristne miljøer. Kristne bryter barns rettigheter. Barneombudet får bekymrede henvendelser om barn i de mest isolerte trossamfunnene. Enkelte kristne insisterer på at barn skal uttrykke foreldrenes religion på ulike måter som kan være problematisk.

Jeg blir mer og mer overbevist om at vi trenger en religiøs lavalder. Dette innebærer at foreldre eller foresatte ikke skal kunne melde barnet inn i trossamfunn. De skal heller ikke kunne pålegge barnet å gå med religiøse symboler, eller til å være tilstede ved, eller delta aktivt i, religionsutøvelse. Det må barnet selv avgjøre når det har nådd denne lavalderen.

En voksens religionsfrihet handler blant annet om å ha friheten til å la seg manipulere med, være en del av usunne religiøse sammenhenger, gi bort penger til formål uten mål og mening. Med andre ord - en frihet til å ta valg mange av oss anser som skadelige.

Hva når de voksnes «frihet» påtvinges barn og unge? Barn må få lov til å være barn. Det er ikke snakk om begrensning av barns religionsutøvelse (selv om det nok også må vurderes i enkelte tilfeller), men foreldres bruk av barn for å fremme de voksnes sak.

Hva da med foreldreretten som er nedfelt i menneskerettighetene? Riktignok har foreldrene «rett og plikt til å veilede barnet om utøvelsen av hans eller hennes rettigheter på en måte som er i samsvar med barnets gradvise utvikling» (Barnekonvensjonens art. 14.2), men foreldrenes eventuelle rett til å bestemme eget barns livssynsmessige tilhørighet kolliderer med barnets egen trosfrihet. Det er foreldrenes frihet til å velge sitt barns religion som beskyttes, ikke barnets religionsfrihet. Barnets trosfrihet må være viktigst fordi det er det som er minst i stand til å forsvare sine rettigheter. Foreldrene krenker barnets rett til trosfrihet dersom de tvinger barnet til å følge religiøse normer, eller til å overvære eller delta i religionsutøvelse mot dets vilje. Denne trosfriheten «kan bare undergis de begrensninger som er fastsatt ved lov og som er nødvendige for å beskytte offentlig trygghet, orden, helse eller moral eller andres grunnleggende rettigheter og friheter» (art. 14.3.). At barns kontakt med religion kan ha helsemessige, moralske og intellektuelle skadevirkninger viser nettopp de ovennevnte personers historier, samt henvendelsene til Redd Barna, SEIF og Barneombudet.

Harald Fagerhus