Gunnar Olufsen: Hvis jeg har noen definisjonsmakt (svar til Dreiås)

Verdenssamfunnet er ikke humanismens alene. Og man behøver ikke være humanist for å tilegne seg moderasjon i politikken, eller tenke humanitært om sam...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
10.12.2009 kl 14:27

Verdenssamfunnet er ikke humanismens alene. Og man behøver ikke være humanist for å tilegne seg moderasjon i politikken, eller tenke humanitært om samfunnet.

Publisert: 10.12.2009

Det er i det følgende ikke meningen å være ufin. Men i Iver Dreiås' innlegg av 3.11.09 skriver han en hel masse om Kaja Melsoms strålende artikkel på Fritanke.no, uten å berøre kjernen i den: trosfrihet som sekulært statsprinsipp. Så jeg får tillegge ham noen meninger selv, ettersom jeg skrider fram.

En stat som ikke vedkjenner seg noen religiøs autoritet er ikke et bevis på at religionstilhørighet for mennesker er feil. Et verdslig lovverk som krever religionsnøytralitet i det som angår statsmakt er ikke et forsøk på utryddelse av borgernes religiøse behov. En sekulær stat er ikke et svar på noe som helst evighetsspørsmål. Denslags må borgerne besørge selv, gjerne via religion. En sekulær stat er bare et skille mellom religiøs og politisk makt; ikke fravær av religion i samfunnet.

Slik forstår jeg den sekulære stat. Men det gjør ikke Dreiås:

«I en tid der hovedmandatet skulle være å jobbe for å øke menneskehetens frihet fra religiøs undertrykkelse, finner pluselig krefter i HEF grunn til å kritisere Frankrikes interne behandling av disse vanskelige spørsmål.» Som om undertrykkelse er ensbetydende med religion, må Human-Etisk Forbund holde kjeft om det sekulære Frankrikes totalitære trekk. Alt for den gode sak, selvsagt - den humanistiske stat.

Litt historikk bare. Renessansehumanismen handlet om verdsliggjøring av menneskenes forståelse av den virkeligheten de var gitt av gud, slik at samfunnet likevel lot seg endre på. På tross av Skaperen med sin skap-plan, mener jeg. Det var nemlig komplett umulig å endre noe som helst i kristendomsrommet Middelalderen, der gud ble konstant større, mennesket «åndeligere» og Kirken stadig mektigere (det var jo den som forvaltet Autoriteten).

Med tekstkritikk og fokus på mennesket bak teksten søkte renessansehumanistene å vekke «antikken» til live. Det politiske samfunn man skuet i det gode gamle Hellas skulle erstatte det tradisjonsnødvendige kirkesamfunn.

Humanismen som motivator fortsatte å handle om verdsliggjøring av menneskenes virkelighetsforståelse, som da heller ikke var gitt av gud etterhvert. Forståelsen, altså. Enhver som titter litt på religionshistorie kan nemlig fremdeles se at ikke engang kristne oppfattet, eller oppfatter i dag, virkeligheten likt. Verken menneskesynet eller gudelæren er ensartet i den kristne teologi. Altså er det en relativ sannhet hele gud. Følgelig gjelder at det også var, som det er, relativt hva denne åpenbaringssannheten gud ble brukt til, både politisk og filosofisk, og rent mellommenneskelig. Derav kom verdsliggjøring også av moralforståelsen (se David Hume, ateist som avmytifiserte hele nødvendighetspremisset i menneskets tenkning).

Så kom nihilisten Friedrich Nietsche med sitt verdslige overmenneske, kulturromantikeren Georg Hegel med sin sekulære historie-lov og humanisten Martin Heidegger med sin tidsåndelige, uforbeholdne støtte til samfunnsmaskinen Dritte Reich. Sistnevnte statsmakt var mulig ved å slå det hele sammen i en kollektiv «tro, håp og kjærlighet til germansk kultur»-doktrine.

I dag betyr denne verdsliggjøringen at jeg må søke min verdighet i en verdslig forståelig verden. Forståelig for meg selv, siden det eventuelt er jeg som forstår noe. Dette kalles individualisme. Og en anelse plumpt sagt - det er bare i den grad jeg mener å forstå noe at jeg føler meg verdig humanismen: Hva mener jeg med virkelighet, med demokrati, med menneskeverd? Denne profaniseringen av menneskets tenkning, som i hvert fall fremdeles befinner seg i individualismen, var neppe siktemålet til de religiøse renessansehumanistene. Men det var utvilsomt konsekvensen, så HEF har såvisst rett på begrepet humanisme. Humanismen før og humanismen nå er altså ikke det samme.

Forskjellen er at vi allerede i utgangspunktet befinner oss i en virkeliggjort verdslighet. Ikke bare verdensrommet er nå verdslig forstått av de fleste fagfolk, men også biologiens rom og menneskenes rom. Statssamfunnet er tvers igjennom politisert. Det er ikke lenger religiøs mytologi som regjerer menneskene, men verdslige størrelser som børs og industri, sosial- og naturvitenskap, teknologi og partipolitikk. I humanismens navn er det altså ikke lenger nødvendig å krangle om hvilke myter som skal gjelde for hele menneskeheten. Det var det før.

Men her kommer Frankrikes sekulære stat inn i bildet. Denne kan nemlig ikke skilles fra humanismen, slik Dreiås turer fram: «et sekulært forbilde». Og det er mitt anliggende - skilsmisse med ideologien.

Det var nå engang dette at det sekulære Frankrike ikke følger sin egen likhetsregel overfor alle borgere, som var Kaja Melsoms poeng. Katolikker gis privilegier for Kirken sin, mens muslimer forbys å uttrykke seg individuelt i det offentlige rom. Det er saken. Som Dreiås ikke vil diskutere, men kaller «helt i verdenstoppen når det gjelder tenkning, lovgivning og praktiske handlinger for å regulere forholdet mellom stat og privat». En merkelig forståelse av privat, må jeg si, å nekte noen et klesplagg.

Det er slett ikke individets trosfrihet som er franske nasjonalisters motiv, men enhetsstatens meningslikhet. Likhet for loven er ikke nok; likhet i sinn må det være. Det totale fravær av symboler på religiøs tilhørighet er i seg selv et symbol på et livssyn: For mange sekularister er den verdslige enhetsstaten selve Meningen med livet. Denne sekularismen har intet eget symbol. Kampen mot religiøs eller kulturell symbolikk på eller ved individer må altså defineres som en kamp for totalisering av dette livssynet.

Er jeg ikke i ferd med å motsi meg selv her - katolsk kirke uten religiøse symboler...? Nei. For katolikker går jo ikke med hijab eller kalott, eller tydeliggjør på annet personlig vis at de ikke er som «oss verdslige». Og krusifikset er så allestedsnærværende at europeere flest ikke ser det, uten at det kommer opp-ned til støyende musikk. Og det truer slett ikke forestillingen om det gjennomført verdslige Folket. Og mange av de som er «organisert» under krusifikset er dessuten like lite Jesus-tro som Dreiås og jeg er (se artikler i Fritanke nr 4). Og slik kan sågar den katolske Kirke tolkes som overtatt av verdsliggjøringsbevegelsen humanisme. Hvis en ønsker det slik.

Så selv om det er Frankrikes største trossamfunn som systematisk understøttes kan sekularisten trygt beholde sin tro på å ha samme motivasjon som franske nasjonalister, og at denne er humanisme.

Franske politikere bruker nå den sekulære lovgivningen som dekke for en gryende segregeringspolitikk (utviklingen i Sveits må sees som forlengelsen av denne europeiske språkdrakts franske åpning). Og dette er hva Iver Dreiås avfeier som «vanskelige spørsmål i et uoversiktlig landskap». Men hvis den sekulære stat på fransk er det samme som humanisme, så er det humanismen som nå danner segreringssamfunnet: Den verdslige majoritetens statsdefinerte livssyn isolerer de selvmerkede muslimene. Som antydet over var det humanismen forrige gang også, fra et visst synspunkt: Stat og individ forstått som det samme menneskevesen - rettenkningsorganismen. Er vår fortid en tradisjonsforpliktelse?

Historisismen er ikke noe annet enn tradisjonell definisjonsmakt. Individet lærer å knytte sitt eget verd og majoriteten sammen med statsmakten, i en uløselig knute vi kan kalle den historisk lovmessige identiteten vår. Jeg tar fullstendig avstand fra denslags tankekontroll-regimer. For da må vi forkaste den demokratiske holdning, og hva er humanismen uten uenig, men forsvarer din rett...? Den er ikke tilstede i det politiske fellesskap.

Men jeg er enig i at humanismen er tvers igjennom verdslig. Altså også politisert i sin etikk. Og hvorfor skal da Kaja Melsom late som om franske politikere er humanister, ved å tie om konsekvenser av deres politikk? Hun er jo ikke religiøs i sin tro på humanismen, og kan da ikke henvise til fremtidens potensielle forbedring.

Frankrike er ikke vårt ideal, eller altså eksemplet på hvor vi vil politisk. Verdenssamfunnet er ikke humanismens alene. Og man behøver ikke være humanist for å tilegne seg moderasjon i politikken, eller tenke humanitært om samfunnet. Det å ville sin neste vel gjør en ikke automatisk til humanist. Det er nemlig forskjell på det å bli motivert til god handling av troen på noe større, og det og bare mene at handlingen er rett.

Regler fra kosmos, normer fra kulturen og lover fra historien er alt sammen bare bud fra «gud». Den verdslige begrunnelse for moral - etikken - er humanismens.

Gunnar Olufsen, humanist

Siste nytt i Debatt

Morten Horn framstår selv som en humanistisk «yppersteprest»

DEBATT: Anniken Fleisje mener Morten Horn selv postulerer ett syn på krig og livssynsbetjening som den rette humanisme. OPPDATERT: Les Morten Horns svar.

DEBATT: Morten Horn svarer på Anniken Fleisjes utspill om at Horn selv «forteller oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke».

Vi stiller opp som livssynssamfunn

DEBATT: Det er bedre at Human-Etisk Forbund, og ikke staten, sertifiserer felthumanister, skriver Kristin Mile.

– Canada har vedtatt en juridisk, medisinsk og pasientrettslig uholdbar dødshjelplov
DEBATT: Alt for mye religionskritikk, HU?
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!