Nylig var jeg på seminar i regi av Human-Etisk Forbund. Fra salen kom en ytring omtrent som følger:

«Norske soldater i Afghanistan får medalje, men ikke de som burde fått det – de som drar dit for å kjempe for frihet.»

Det er mulig ordene ikke falt nøyaktig slik, men dette var essensen slik jeg oppfattet den. Dette skjedde bare et par dager etter at vi alle hadde sett bilder av Arfan Bhatti med maskingevær i grenseområdet mellom Pakistan og Afghanistan. Jeg fikk hakeslepp, men reagerte dessverre ikke ved å ta ordet og spørre om Taliban og Al-Qaida kjemper for frihet. Poenget mitt er at innlegget fikk stå fullstendig uimotsagt, til tross for at 70 humanister satt i salen.

En annen av disse krevde at nå må det bli slutt på at tvil kommer tiltalte til gode ved anklager om seksuelle overgrep. Altså at i slike saker er det bedre at uskyldige blir dømt enn at skyldige slipper fri. Her ble synspunktet i det minste imøtegått av innlederen, som var tilhenger av rettssikkerhet.

Innleder reagerte derimot ikke – eller i hvert fall ikke negativt – under et åpent møte Human-Etisk Forbund arrangerte for noen uker siden. Første mann ut i debatten kom med følgende konspirasjonsteori: 1. Norge er ikke et demokrati. 2. Politikerne er kjøpt og betalt. 3. Vi blir alle overvåket av myndighetene.

Påstandene møtte ingen motbør inntil debatten var nesten slutt og jeg dessverre fikk en ukontrollert utblåsning.

Jeg setter ytringsfriheten høyt, og tror det er viktig at også ekstreme ytringer får slippe til. Men like viktig er det at de straks blir imøtegått. Det er dessverre ikke alltid mulig – noen får siste ord. Dette bør ikke misbrukes, og særlig ikke ikke av møteleder. I fjor slengte en innleder i Humanismens Hus ut følgende, som sitt siste ord i en debatt der æresdrap i patriarkalske kulturer så vidt var blitt nevnt (uten at dette hadde vært tema for møtet): «Æresdrap har vi da sannelig alltid hatt i Norge også». Han hadde altså ikke skjønt forskjellen på sjalusidrap og æresdrap – og dermed ikke skjønt noe som helst av hva et æresdrap er for noe. Men det hadde heller ikke møteleder, som avsluttet det hele med å rose innlederen for denne sluttreplikken.