Didrik Søderlind: Vil fortsatt ikke invitere Anfindsen inn i debatten

- Anfindsen mangler noen sperrer jeg synes man bør ha. Jeg er nå en gang sånn at jeg ikke savner gamle Ku Klux Klan-ledere i diskusjonen om raseforskj...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
22.06.2010 kl 13:46

- Anfindsen mangler noen sperrer jeg synes man bør ha. Jeg er nå en gang sånn at jeg ikke savner gamle Ku Klux Klan-ledere i diskusjonen om raseforskjeller eller fascister i diskusjonen om innvandring.

Publisert: 22.6.2010

Den 20. mai skrev jeg en kommentar der jeg argumenterte for at Ole Jørgen Anfindsen er en mann man ikke bør invitere inn i debatten om innvandring og menneskelig artsmangfold. Av en eller annen grunn tolker Anfindsen min holdning om at man ikke bør invitere ham inn i debatten, som en invitasjon til debatt.

I min kommentar skrev jeg at Ole Jørgen Anfindsen "mangler noen sperrer man bør ha når man beveger seg inn i et så betent tema som menneskelig artsmangfold." Slik jeg ser det, styrker Anfindsen min påstand når han i sitt forrige innlegg gir uttrykk for at det er uheldig at rasehatere og fascister som David Duke og Nick Griffin ikke slipper mer til i offentligheten. Som han skriver: "Problemet er at det er alt for få andre som slipper dem til; deres argumenter burde bli møtt med motargumenter og demokratisk debatt, ikke med fortielse og utestengning." Altså står jeg på mitt. Anfindsen mangler noen sperrer jeg synes man bør ha. Jeg er nå en gang sånn at jeg ikke savner gamle Ku Klux Klan-ledere i diskusjonen om raseforskjeller eller fascister i diskusjonen om innvandring.

I sitt siste innlegg skriver han at American Renaissance' rapport The Color of Crime, som handler om sammenhengen mellom etnisitet og kriminalitet, "har høstet betydelig anerkjennelse for sin etterrettelighet". Det er en ganske merkelig virkelighetsbeskrivelse. For lesere som følger mindre med på dette feltet enn jeg og Anfindsen gjør, la meg bare opplyse om at The Color of Crime også har høstet - la oss gå for et solid understatement - en smule kritikk.

Anfindsen har en bok å selge, men spørsmålet er om Anfindsen er en mann man ville kjøpt en 600 siders bok av. Heldigvis driver Document.no og publiserer utdrag fra Anfindsens bok, slik at man kan få noen smakebiter før man kjøper. Det er merkelig lesning. I et utdrag serverer Anfindsen en påstand om at Svenska Journalistklubben (en organisasjon som ikke finnes) skal ha gitt svenske journalister pålegg om å ikke skrive noe kritisk om innvandrere(!). Etter å ha googlet litt har jeg knapt funnet at noen utenfor den innvandringskritiske bloggosfæren har brakt videre det som faktisk ville vært en sensasjonell nyhet. Et unntak er det svenske magasinet Nationell i dag, som utgis av Nationaldemokraterna, partiet for dem som synes Sverigedemokraterna er for liberalt (og for feigt i "sionismespørsmålet"). Et annet unntak er Anfindsens bok.
(Mer om denne påstanden kan leses her)

Anfindsen kan selvfølgelig påstå at det at han formidler påstander om at skumle krefter kontrollerer svenske medier er et arbeidsuhell, som det er et arbeidsuhell når han lenker til nynazistiske nettsteder. Problemet er at det begynner å bli mange ting som faller på plass nå. Anfindsen beklager at "diverse synsere stempler [ham] som ekstrem", men jeg foreslår at han blir vant til slik "stempling" først som sist. For summen av Anfindsens preferanser og tilbøyeligheter og hendelige arbeidsuhell er at han i dag er på et ideologisk sted hvor det å bli ansett som ekstrem er en vanlig risiko. At han ikke innser dette, men i stedet foretrekker å utmale kritikk av hans påstander og arbeidsmetoder som utslag av "tidens intellektuelle hysteri", eller som personangrep, er med på å understreke poenget. Det er gjerne sånn man opplever verden når man er litt, vel, ekstrem.

Noen øyeblikk av innsikt glimter Anfindsen likevel til med. Han skriver: "Man blir dessverre sittende igjen med et inntrykk av at Søderlind er mer opptatt av å fremme negative personkarakteristikker av meg, enn av å drøfte realitetene i de påstandene jeg har fremmet".

Hva angår de "negative personkarakteristikkene", så går min kritikk av Anfindsen utelukkende på hans ideer, meninger og arbeidsmetoder. Så jeg lurer nesten litt på hva slags kritikk han ikke vil oppfatte som negative personkarakteristikker. Men ja, det stemmer at jeg ikke er interessert i å drøfte realitetene i de påstandene Anfindsen fremmer. Mitt poeng har hele tiden vært at Anfindsen er en fyr jeg ikke synes man skal invitere inn i debatten, så det er en fjær i hatten til det norske utdanningssystemet at Dr. Scient. Anfindsen (som han ynder å titulere seg) omsider har blitt "sittende igjen med et inntrykk" av at jeg ikke ønsker å debattere rasespørsmålet med ham.

Jeg startet denne replikkvekslingen med en betenkning over Anfindsens mangel på sperrer, fikk lære litt om hans forhold til sitatskikk og har, nå sist, fått demonstrert at hans måte å beskrive virkeligheten er litt - la meg være diplomatisk - selektiv og spesiell.

Jeg mener at jeg ikke trenger så mange flere argumenter for ikke å ta Anfindsen alvorlig som samfunnsdebattant. Jeg regner like fullt med at han snart vil levere noen flere. Det gleder meg, for det er ingen som avkler Ole Jørgen Anfindsen som Ole Jørgen Anfindsen selv.

Didrik Søderlind,
livssynsrådgiver i Human-Etisk Forbund

Siste nytt i Debatt

Biskop svarer Sandvig: Kirken og skolegudstjenestene

Biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin mener seg misforstått i Vårt Land-artikkelen Bente Sandvig, fagsjef i Human-Etisk Forbund, siterer.

Skolegudstjeneste = gudstjeneste minus kristendom?

– Skolegudstjenester kan uansett tilpassing aldri bli inkluderende, skriver nestleder i Humanistisk Ungdom, Øistein Sommerfeldt Lysne.

Grue har misforstått kampen for aktiv dødshjelp

– Vi kjemper ikke for et samfunn der staten skal hjelpe alle til å dø hvis lykkeindeksen ikke holder mål, skriver Ole Peder Kjeldstadli, styreleder i Foreningen Retten til en verdig død.

HEF-medlem Åsne Tveito er kritisk til at Human-Etisk Forbund ga seminarplass til filosof Ole Martin Moens tankegods om forbedring av menneskerasen.

Morten Horn framstår selv som en humanistisk «yppersteprest»

Anniken Fleisje mener Morten Horn selv postulerer ett syn på krig og livssynsbetjening som den rette humanisme. OPPDATERT: Les Morten Horns svar.

DEBATT: Morten Horn svarer på Anniken Fleisjes utspill om at Horn selv «forteller oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke».

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!