Didrik Søderlind: Svar til Roger Christensen

- Men jeg mener fremdeles at jeg har mer rett enn det Christensen har, skriver Didrik Søderlind. Publisert: 26.10.2010 Roger Christensen leverte fo...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
26.10.2010 kl 15:25

- Men jeg mener fremdeles at jeg har mer rett enn det Christensen har, skriver Didrik Søderlind.

Publisert: 26.10.2010

Roger Christensen leverte for en liten stund siden en kritikk av min kommentar om Sverigedemokraternas suksess. Hans innvendinger er ikke nye for meg, jeg har også hørt dem fra venner som jobber med antirasisme, og innvendingene fortjener å tas på alvor.

Høyreekstremismen i Europa er et alvorlig spørsmål, og et spørsmål der jeg har liten tro på enkle sjablonger, så jeg har brukt litt tid i tenkeboksen. Men jeg mener fremdeles at jeg har mer rett enn det Christensen har.

Samtidig er det, slik jeg ser det, påfallende hvor enige jeg og han er. Christensen skriver, med henvisning til innvandringskritikeres "folket mot eliten"-retorikk: "Vi har jo sett lignende utspill før, at folk som vil ha strengere innvandringspolitikk tegner fiendebilder av den venstrevridde 'intellektuelle eliten' som angivelig har så stor makt."

Jeg skrev: "Som partier som spiller på misnøye ofte gjør, utgir Sverigedemokraterna seg for å være de som tør å snakke på vegne av folket, opprørere mot en selvgod og autoritær elite. Denne selviscenesettelsen er ikke sann, men tilstrekkelig mange av partiets motstandere er med på leken til at det blir troverdig."

Vi er ganske enige her, vil jeg påstå: "folket mot eliten"-retorikken er falsk. Når det gjelder at grumset/rasistiske holdninger er en uting, er vi selvsagt også enige. Jeg kunne muligens ha signalisert dette tydeligere i min kommentar, men siden jeg i sensommer fylte opp leserbrevseksjonen i Fritanke.no med min rasismediskusjon med Ole Jørgen Anfindsen, tok jeg det for gitt at jeg hadde signalisert dette tilstrekkelig.

Dog mener jeg fremdeles at skepsis mot innvandring og islam ikke trenger å ha med rasisme å gjøre, selv om det helt klart kan gjøre det. Det er litt som med Israel: ikke alle (langt fra, egentlig) israelkritikere er antisemitter, men alle antisemitter er israelkritikere.

Det vi er mer uenige om, er i hvilken grad det å diskutere problemer knyttet til innvandring er vanskelig i Sverige. Han mener, slik jeg leser ham, at det ikke har vært vanskelig å diskutere disse tingene. Jeg mener det har vært det (men selvfølgelig ikke i den grad mennesker som Ole Jørgen Anfindsen påstår, når han snakker om munnkurver på svenske journalister).

Et slikt klima er vanskelig å dokumentere. Mitt inntrykk er basert på samtaler med svensker over hele det politiske spekteret, og mye lesning. Det er ingen vitenskapelig spørreundersøkelse, heller en stemningslodding, og det kan hende jeg tar feil. Men min konklusjon deles av mange svensker (et taleført eksempel kan ses her).

Jeg synes fremdeles det er å blande kortene å trekke Dansk Folkeparti og Fremskrittspartiet inn i denne ligningen. De to er normale høyrepartier; DF er nasjonalkonservativt, mens FrP er mer liberalkonservativt, og de har begge et helhetlig partiprogram å tilby.

Sverigedemokraterne oppsto som et rent ekstremistparti, tungt belastet med nazister og voldsmenn, og har én sak: Innvandringen (hvori opptatt islam). Dette fremstår med pinlig tydelighet når partiets representanter frittes ut om noe annet enn innvandring.

Det er med andre ord ikke så rart at folk stemmer på DF eller FrP (selv om jeg gjerne innrømmer at disse partiene ikke akkurat ville vært mitt første- eller tredjevalg), men det er ganske rart at de stemmer på et parti som SD.

Chistensen spør hvorfor Sverigedemokraterna ikke kom inn i Riksdagen for ti år siden. Jeg tror svaret er todelt. For det første kan jeg godt tenke meg at en del av den svenske befolkningen (det er fremdeles en minoritet vi snakker om) har utviklet seg til å bli mer innvandringskritiske og således mer villige til å stemme på et parti som SD enn de var for ti år siden.

Men SDs suksess kan ikke bare forklares ut fra svenske velgere. På slutten av nittitallet fikk SD en ny leder, den meget dyktige Jimmie Åkesson, som ikke var belastet med rasistisk eller nazistisk bakgrunn, og hvis fasadepussing av SD har vært noenlunde vellykket.

At SD ikke kom inn i Riksdagen for ti år siden, har nok mye med dette å gjøre. Man skulle være ganske spesiell for å gi sin stemme på SD anno 2000 (Svenske Expo har laget en fin oversikt over partiets utvikling) mens dagens SD fremstår langt mer normalt.

Det stemmer for så vidt at Folkpartiet Liberalerna i 2006 gikk til valg på en skarpere tone i integrasjonsspørsmål. Men FP er et liberalt parti (norske Venstre er søsterparti), og som partilederen forklarte mente FP at integreringen måtte bedres fordi Sverige trengte flere innvandrere. FP kunne muligens lokke dem som var bekymret for ghettoisering, niqab etc., men det var neppe noe naturlig valg for innvandringsmotstandere.

Min bemerkning om feminismen kan muligens misforstås og er muligens upresis. Det beklager jeg. Jeg mener like fullt at svensk tenkning rundt seksuelle overgrep, som klart er feministisk farget, har gjort at innvandringskritikere har fått lettere spill. Et prisverdig mål om å slå hardere ned på seksuelle overgrep (og forsøk på dette) har ført til at det virker som om man har en voldtektsbølge i Sverige.

Denne fiktive voldtektsepidemien har også vært en av høyreekstremistenes fremste propagandaverktøy, og gjort at de kan nå ut til samfunnsgrupper som normalt ville vært lite mottagelige for deres budskap. Disse tallene brukes også i innvandringskritiske miljøer i Norge; flere slike miljøer falt for retorikken for den nazistdrevne kampanjen Stoppavåldtäkterna.nu.

Med "svenskene" mener jeg det jeg vanligvis mener når jeg snakker om svenskene: Sånn ca. dem som er bofaste i Sverige og/eller har stemmerett og derfor preger det svenske samfunnet. Men som jeg skrev i min kommentar er SD fremdeles et lite parti, og nitten av tjue svensker stemte på et annet parti enn SD. Jeg tror (og håper) at SD blir et lite blaff.

Jeg håper dette er oppklarende. Som sagt: Det er mulig jeg tar feil i min analyse. Men jeg tror foreløpig at jeg har mer rett enn Christensen.

Didrik Søderlind

Siste nytt i Debatt

Biskop svarer Sandvig: Kirken og skolegudstjenestene

Biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin mener seg misforstått i Vårt Land-artikkelen Bente Sandvig, fagsjef i Human-Etisk Forbund, siterer.

Skolegudstjeneste = gudstjeneste minus kristendom?

– Skolegudstjenester kan uansett tilpassing aldri bli inkluderende, skriver nestleder i Humanistisk Ungdom, Øistein Sommerfeldt Lysne.

Grue har misforstått kampen for aktiv dødshjelp

– Vi kjemper ikke for et samfunn der staten skal hjelpe alle til å dø hvis lykkeindeksen ikke holder mål, skriver Ole Peder Kjeldstadli, styreleder i Foreningen Retten til en verdig død.

HEF-medlem Åsne Tveito er kritisk til at Human-Etisk Forbund ga seminarplass til filosof Ole Martin Moens tankegods om forbedring av menneskerasen.

Morten Horn framstår selv som en humanistisk «yppersteprest»

Anniken Fleisje mener Morten Horn selv postulerer ett syn på krig og livssynsbetjening som den rette humanisme. OPPDATERT: Les Morten Horns svar.

DEBATT: Morten Horn svarer på Anniken Fleisjes utspill om at Horn selv «forteller oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke».

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!