Christer Bakke Andresen: En advokat og JFK-saken

#Vincent Bugliosis bok er omfattende, men allerede omstritt i forskermiljøer. Tiden vil vise om den vil bli et definitivt verk om JFK-saken, skriver C...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
31.01.2008 kl 16:02

Vincent Bugliosis bok er omfattende, men allerede omstritt i forskermiljøer. Tiden vil vise om den vil bli et definitivt verk om JFK-saken, skriver Christer Bakke Andersen i sitt svar til Vegard Martinsen.

Publisert: 31.1.2008

Vegard Martinsen svarer på Fritanke.no på mitt innlegg angående hans vurdering av en ny bok om JFK-drapet, skrevet av Vincent Bugliosi.

Det er bra at Martinsen responderer her, siden VG ikke ønsket å trykke noe svar på hans kronikk. Jeg mener fortsatt at den simplistiske fremstillingen Martinsen gir, både i sin opprinnelige artikkel og i sitt svar på mitt innlegg, må korrigeres på flere punkter.

Jeg vil gjerne innlede med en lett humoristisk formulering fra The New York Times, som også bærer i seg et visst poeng om det spesielle med det Vincent Bugliosi har gjort. I mai 2007 skrev avisen følgende i en artikkel om emnet: "The prosecutor who put Charles Manson behind bars now wants to solve another crime -- a really simple one, he insists. So simple that it takes only 1,612 pages to prove his case."

Bugliosi insisterer på at saken er enkel, men at konspirasjonsteoretikere gjennom flere tiår har tåkelagt landskapet med den hensikt å villede befolkningen; og at man derfor trenger såpass mange sider på å gjenskape den enkle forklaringen. Selv om vi ikke er enige om at virkeligheten er ødelagt av konspirasjonsteorier, kan man si at Vegard Martinsen og undertegnede deler et handicap med Bugliosi: JFK-saken er vanskelig å koke ned til kalde og overbevisende fakta i form av en kort artikkel, uansett hvilken side du er på.

Jeg ønsker fortsatt å rette søkelyset mot hvordan Martinsen i sin omtale av Bugliosis bok Reclaiming History søker å diskreditere konspirasjonsteorier, både om JFK og mer generelt, samt hans hyllest til boken som en objektiv vurdering av saken.

I kraft av sin status som aktor i store kriminalsaker, har Bugliosi en voldsom autoritet også i JFK-saken. Martinsen omtaler ham som kriminaletterforsker, men av yrke er mannen advokat. Og etter min mening er han en drivende dyktig advokat som har en bestemt agenda. Bugliosi skriver allerede i sin innledning at kritikere ropte ordet konspirasjon allerede før den siste kula hadde truffet presidenten. Dette burde fungere som et varsel for lesere som regner med å bevitne en upartisk og nøktern vurdering av en kompleks sak. Advokaten skriver videre at den som tror Oswald er uskyldig også vil være tilbøyelig til å tro at en ku kan lære spansk. Javel.

Forfatteren og advokaten Bugliosi har følgende lite beskjedne oppfatning om verket sitt: ingen fornuftige og rasjonelle mennesker vil kunne lese hele boken og likevel tvile på at Oswald drepte Kennedy alene. Det er sikkert mange som setter pris på at meningsmotstandere blir stemplet som ufornuftige og irrasjonelle, og begrepene går rett inn i Martinsens Rand-inspirerte filosofi. For min egen del synes jeg et slikt stempel er en lav pris å betale for å hevde sin saklige uenighet. Man skal automatisk være skeptisk til noen som hevder at meningsmotstandere ikke kan være ved sine fulle fem.

Så må jeg gå gjennom noen punkter i Martinsens siste innlegg.

Martinsen reagerer på min omtale av Gerald Posner og unnskylder hans bok Case Closed på denne måten:

«Dette kan ikke være alvorlig ment fra Bakke Andresens side. Det er enkelte problemer med Posners fremstilling, men den er ikke på det nivået som Bakke Andresen beskriver.»

Jeg kan forsikre Martinsen om at jeg mener min kritikk alvorlig, og jeg deler den med blant andre Bugliosi selv. Ifølge ham er problemene med Posner sin fremstilling at han tar sitater ut av sin sammenheng og systematisk utelater motstridende bevis, for eksempel ved å klippe og lime i vitneutsagn og dermed fabrikkere sin sak. Et grelt eksempel på dette er Posners behandling av Sylvia Odio, som sverget å ha møtt Oswald i selskap med cubanere fra anti-Castro-bevegelsen. Posner klippet utsagnene hennes på en måte som fikk det til å virke som om hun påsto at hun aldri hadde møtt Oswald. Altså driver en av tilfeldighetsteoretikernes fremste talsmenn akkurat den typen fabrikkering, løgn og forvrenging som konspirasjonsteoretikere (noen ganger med rette) blir beskyldt for. Dette bør varsle oss om at området vi navigerer her er minelagt.

For min egen del vil jeg tilføye at det er et mønster i hva slags type dokumentasjon Posner velger å legge til grunn ved kritiske punkter i argumentasjonen sin, og lesere vil finne at det er utsagn fra FBI og CIA som ofte legges til grunn når troverdigheten til nettopp disse institusjonenes opptreden i saken er til diskusjon. Dermed hevder jeg at det er enkelte som får lov til å definere sin egen rolle i saken.

Jeg er enig med Bugliosi i at Posners metoder er kritikkverdige. Grunnen til at jeg ønsker å minne om Posner og Case Closed er at den boken nøt nøyaktig den typen hyllest på midten av 1990-tallet som Bugliosi er gjenstand for nå. Tiden vil vise.

Martinsen spør:

«Hvor kom de andre kulene fra? Hvor traff de? Hvor gikk de? Hvor endte de opp?»

Det finnes gode forklaringer som kobler sammen vitneutsagn om skudd fra to forskjellige retninger, skadene på personer og bilen, filmopptak av drapet, samt computersimuleringer av forløpet. Logisk sannsynlighet har forutsatt to skyttere. Det som tvert imot har vært vanskelig å forklare er hvordan kun to kuler fra samme retning kan forvolde de skadene som ble registrert på personer og materiell, siden én av kulene bommet på bilen. Bugliosi gjør en innsats her som er omstritt i forskermiljøer i USA. Gerald Posner på sin side presenterte i sin bok en computersimulering som ga "lone gun"-teorien rett, men han unnlot selvsagt å nevne at samme kilde også hadde produsert en simulering som avskrev den versjonen av forløpet.

James Fetzer og David Mantik er blant vitenskapsfolkene som bestrider Bugliosis arbeid og konklusjoner, og som selv har arbeidet vitenskapelig med attentatet i mange sammenhenger. Bugliosi ignorerer stort sett deres bøker og forskningsrapporter.

Videre i sitt svar gjør Martinsen en vag justering av påstandene sine.

Jeg skrev at påstanden om at maktmennesker ikke risikerer navn og rykte ved å ta del i kriminelle handlinger var positivt tilbakevist ved avsløringen av komplotter som Watergate, Iran-Contra og opptrappingen til den siste Irak-konflikten, og at den dermed ikke kan være noe gyldig argument mot konspirasjonsteorier generelt. (Hvorfor jeg bruker ordet konspirasjon om Irak-opptrappingen kan man studere i boken State of War av James Risen).

Martinsen imøtegår dette slik:

«Å drepe presidenten er langt verre enn disse tingene som Bakke Andresen nevner, og de involverte i disse sakene var også langt færre enn antallet involvert i en konspirasjon som skulle drepe Kennedy ville vært. Dessuten var det en slags konspirasjoner i disse tilfellene Bakke Andresen nevner, men alle disse er jo avslørt i den forstand at det finnes beviser på det som skjedde og som impliserer de involverte.»

Om det er verre å drepe en president enn å drepe tusenvis av vanlige mennesker, skal jeg la Martinsen stå for vurderingen av. Poenget mitt står ved lag: Bugliosi og Martinsens påstand om at maktmennesker ikke risikerer involvering i alvorlig kriminalitet er og blir høyst diskutabel, og den utgjør et syltynt generelt argument mot konspirasjonsteorier.

På samme måte er det vanskelig å forholde seg til Martinsens påstand om at flere mennesker ville vært involvert i en Kennedy-konspirasjon enn i de avslørte konspirasjonene Watergate og Iran-Contra. For det første - vi har lite sikker viten om hvor mange personer som på ett eller annet nivå hadde kjennskap til de sistnevnte operasjonene. Tallet har hatt en tendens til å vokse med tiden. For det andre - vi har like beskjeden viten om hvor mange som ville ha kjennskap til et JFK-attentat, i den grad involverte trengte å vite hva som faktisk foregikk.

Det er grunn til å nevne at president Nixon selv var en del av Watergate-komplottet, også når det gjaldt å dekke over hendelsen i ettertid. Nixon og hans nærmeste allierte i Washington lot blant andre E. Howard Hunt ta støyten på sine vegne, inntil det ikke fantes noen utvei.

Men det er en litt snodig logikk i å vise til avslørte konspirasjoner som et bevis på at JFK-saken ikke var en konspirasjon. Argumentet som ligger til grunn må være at en konspirasjon alltid blir avslørt, men jeg kan fortsatt ikke se at dette er en naturlov. Dog er det anvendelig retorikk for tilfeldighetsteoretikere, fordi man kan bruke den samme påstanden til å slå fast at dersom en konspirasjon ikke avsløres, så finnes den ikke. Her kommer for alvor advokaten Bugliosi til syne i saksføringen.

Martinsen og Bugliosi er av den oppfatning at en kriminell konspirasjon organiseres ved at de involverte møtes rundt et bord og blir enige om å gjøre noe kriminelt. For Bugliosi sin del handler dette om hvordan en konspirasjon teknisk sett kan bevises i retten og straffes. Dette er i høy grad snakk om en definisjon i forhold til lovtekst fra hans side.

Som jeg skrev i mitt første innlegg tror jeg det er en ganske naiv holdning å begrense seg slik, men det gir næring til morsomme poenger, som når Bugliosi retorisk spør hvor alle de involverte i JFK-konspirasjonen skulle møtes. I Madison Square Garden, kanskje? Ja, for hvis alle konspirasjonsteorier er sanne samtidig, snakker vi jo om hundrevis av mennesker?

Hvis Bugliosi ønsker å behandle sine potensielle lesere på denne måten, så må han få lov til det. Jeg tror folk er litt smartere enn som så, og i denne sammenhengen anbefalte jeg boken Deep Politics and the Death of JFK av professor Peter Dale Scott. Bugliosi nevner Scott kun tre ganger i løpet av sine 1600 sider, og Martinsen avskriver ham slik:

«Jeg leste denne boken da den kom, og den er preget av mye spekulasjon og liten virkelighetskontakt. Den er helt irrelevant mht en oppklaring av drapet på Kennedy.»

Jeg anbefaler den fortsatt, kanskje spesielt for de som etter Bugliosi sin vurdering burde føle seg både ufornuftige og irrasjonelt lite overbevist av verket hans. Jeg kan også legge til at mange mennesker, inkludert Bugliosi selv, har fått mye ut av å studere de mange JFK-bøkene skrevet av den avdøde konspirasjonsteoretikeren Harold Weisberg.

Martinsen irriterer seg over at jeg mener at Vincent Bugliosi legger avgjørende vekt på et spesielt utvalg kilder, og skriver:

«Dette kan ikke tas alvorlig, og viser bare at Bakke Andresen ikke har hatt stort utbytte av å lese Bugliosis bok. Bugliosis undersøker alle kilder.»

Dette fungerer ikke som et saklig argument. På samme måte som alle andre som skriver om emnet må Bugliosi hele tiden gjøre sine egne vurderinger av hva han skal vektlegge, hva han ser på som troverdig og hva han avviser. Slike vurderinger bør ikke fremstilles som noe objektivt målbart. Det er ikke tilfelle at Bugliosi gir alle kilder og teorier samme behandling. Dessuten finnes det fortsatt en enorm mengde dokumenter om JFK-saken som er unndratt offentligheten. Bugliosi har ikke hatt tilgang til noen definitiv samling dokumentasjon, og sannhet er et mål i bevegelse, slik Kennedy var det. Det virker som om Bugliosi innser dette i større grad en Martinsen.

Det kan være verdt å minne om at tidligere CIA-sjef Richard Helms en gang ble tatt for å lyve under ed, og kalte hendelsen en «badge of honor». Det er sunn fornuft å være skeptisk, også til offisielle forklaringer.

Så lar Martinsen seg rive med av at jeg i denne sammenhengen har nevnt Bibelen:

«Dette er det også vanskelig å ta alvorlig ...Når man sier at hans bok om denne saken er på 2600 sider sier man at det er et stort arbeid som ligger bak. Å sammenligne dette med Bibelen, som er fantasi og oppspinn (pluss endel tvilsom historieskriving) fra ende til annen, er helt uhørt.»

Til oppklaring: Jeg har ikke sammenlignet Bugliosi og Bibelen. Det har derimot Bugliosi selv gjort, da han i sitt forord til Reclaiming History sammenligner studier av JFK-saken med bibelstudier. Han skriver også samme sted at nye tolkninger av materialet i JFK-saken kommer til å være en alltid pågående prosess, på samme måte som bibelstudier er det.

Dette var dog ikke mitt poeng. Jeg betviler ikke at det ligger et stort arbeid bak boken, men sidetallet har ingen saklig avgjørende betydning. Det finnes desidert mest litteratur som hevder at en konspirasjon fant sted i denne saken, inkludert en amerikansk senatskomité på 1970-tallet; men Martinsen og jeg er sikkert enige om at dette ikke er et argument for at en konspirasjon faktisk fant sted.

I bunn for Bugliosi sitt arbeid, og dermed Martinsens innlegg i debatten, ligger paradoksalt nok en påstand om et gigantisk bedrag. Verden har blitt lurt til å tro på en konspirasjon gjennom flere tiår med bevisst løgn fra konspirasjonsteoretikere. Folk har blitt bedratt til å tro at det finnes noe mer enn en ensom morder, inkludert president Lyndon B. Johnson og den dreptes bror Robert F. Kennedy, som begge ytret at de mistenkte noe mer.

Den egentlige konspirasjonen er altså fabrikkeringen av en konspirasjon.

Alle som besøker Martinsens hjemmeside vil dessuten finne en mengde artikler som beskriver hvordan vestlige medier og intellektuelle konspirerer i kamp mot USA og Israel, og til støtte for diktaturer og ekstremisme. Martinsen er altså i en underlig posisjon når det gjelder å kritisere konspirasjonstenking. Vi har alle våre konspirasjonsteorier.

Martinsen skriver:

«Det finnes ingen beviser som tyder på en konspirasjon i Kennedy-saken.»

Vitenskapsfolkene som utgir sine arbeider under paraplyen Assassination Science er blant mange som er dypt uenige i denne vurderingen. Det finnes mengder av bøker og artikler som dokumenterer deres grundige vitenskapelige arbeid, selv om disse ikke er tatt alvorlig i Bugliosis bok. Martinsens kategoriske utsagn er positivt feilaktig.

Bugliosi anvender den normale vektingen av fysisk bevis over vitneutsagn når det passer ham, men snur også om på dette forholdet enkelte ganger, mens han ofte helt ignorerer tilgjengelige beviser som taler mot hans sak. I tillegg er det slik hos Bugliosi at det faktum at ingen har tilstått en konspirasjon betyr at den ikke finnes. Plutselig er det altså nettopp et utsagn som skal være avgjørende...

Men selv om Martinsen mener at vitneutsagn som går i retning en eller annen type konspirasjon i Kennedy-attentatet ikke har noen verdi, så drister jeg meg til å fortelle om det ferskeste tilfellet. E. Howard Hunt er kanskje best kjent for at han satt en periode i fengsel for Watergate-innbruddet, men i sitt liv som spion og agent var han en av figurene som berørte flere sentrale hendelser i amerikansk etterretningshistorie. Han hadde dog alltid benektet kjennskap til noen potensiell konspirasjon rundt Kennedy-attentatet. Inntil nylig.

Hunt trodde i 2003 at han lå for døden. På "dødsleiet" refererte han til sin sønn fra samtaler han hadde hatt i 1963, og navnga flere personer han mente var involvert i et potensielt attentat mot presidenten. Hunt var på den tiden CIA-agent og involvert i flere ulovlige, såkalte "covert operations". En av dem var invasjonen av Cuba, som ble til en fiasko i Grisebukta etter at Kennedy nektet å gi den støtten den trengte. Hunt ble frisk og levde enda noen år frem til sin død i 2007. Men sønnen hans er fortsatt i besittelse av papirer og lydopptak der faren beskriver kommandolinjer og nettverk som ifølge hans historie skal ha syslet med ekstreme planer tidlig på 60-tallet. Hunt hevdet å ikke vite om planene noen gang ble satt i kraft, eller om Lee Harvey Oswald plutselig gjorde anstrengelsen overflødig.

Advokaten Vincent Bugliosi fikk på 1980-tallet i oppdrag å være aktor i en iscenesatt rettssak mot avdøde Oswald. Han arbeidet med den i månedsvis, vant saken, og har siden satt sammen sin omfangsrike bok om emnet. Mange lesere vil sikkert, i likhet med meg, lure på hva Bugliosi kunne gjort dersom han i den rettssaken var utnevnt forsvarer.

Er Bugliosis bok et definitivt verk som yter alle mulige kilder og synspunkter rettferdighet? Dette er simpelthen ikke tilfelle, og selv på 1600 sider pluss noter ville noe slikt ha vært oppsiktsvekkende. At Bugliosi tar alle teorier og undersøkelser alvorlig er selvsagt en overdrivelse, siden han bygger vesentlige deler av retorikken sin på poenget om at alle konspirasjonsteorier ikke kan være sanne samtidig. Dette er noe helt annet enn å hevde at ingen konspirasjonsteori isolert har noe for seg.

På denne måten setter Bugliosi de tvilsomme og de seriøse i samme bås, og slipper å fokusere grundig på solide undersøkelser. Deretter bygger han argumentene sine ved å bruke prinsippet om at alle teoriene skal stemme med hverandre for å ha livets rett hver for seg; og premissene for hans negative slutninger om konspirasjonsteorier blir forvrengt til det ekstreme.

Etter min mening gjør Bugliosi greit arbeid med å sannsynliggjøre den offisielle forklaringen på drapet, mens hans angrep på alternative teorier er mindre overbevisende. Bugliosi ignorerer mengder av viktig forskning på saken (for eksempel fra organisasjonen Assassination Science, ved nevnte Fetzer og Maltik), samtidig som han gir inntrykk av at det bare er han som virkelig har undersøkt materialet. Vitenskapelig argumentasjon nedprioriteres til fordel for en patalogisering av konspirasjonsteoretikere, i god aktor-tradisjon.

Så bør selvfølgelig alle som er opptatt av saken lese Bugliosi sin bok, eller i hvert fall kapitler man er mest interessert i, og gjøre seg opp egne meninger. I tillegg bør man lese andre teorier og forklaringer, og ikke automatisk ta noen av delene for god fisk. Ei heller undertegnedes eller Vegard Martinsens meninger om saken.

Vincent Bugliosis bok er omfattende, men allerede omstritt i forskermiljøer. Tiden vil vise om den vil bli et definitivt verk om JFK-saken. Jeg tror ikke det, men noe slikt er det uansett for tidlig å fastslå nå.

La meg være enig med Vegard Martinsen i et sluttpoeng: Det er viktig å rette fokus mot saker som denne, fordi en forståelse av den har relevans for lignende saker i vår egen tid. Martinsen nevner 11.september, og det er et godt eksempel. Men jeg er selvsagt ikke enig med Martinsen i at det er et samfunnsproblem at det ytres alternative meninger om hendelsesforløpet, ei heller i den saken.

Christer Bakke Andresen

Siste nytt i Debatt

Biskop svarer Sandvig: Kirken og skolegudstjenestene

Biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin mener seg misforstått i Vårt Land-artikkelen Bente Sandvig, fagsjef i Human-Etisk Forbund, siterer.

Skolegudstjeneste = gudstjeneste minus kristendom?

– Skolegudstjenester kan uansett tilpassing aldri bli inkluderende, skriver nestleder i Humanistisk Ungdom, Øistein Sommerfeldt Lysne.

Grue har misforstått kampen for aktiv dødshjelp

– Vi kjemper ikke for et samfunn der staten skal hjelpe alle til å dø hvis lykkeindeksen ikke holder mål, skriver Ole Peder Kjeldstadli, styreleder i Foreningen Retten til en verdig død.

HEF-medlem Åsne Tveito er kritisk til at Human-Etisk Forbund ga seminarplass til filosof Ole Martin Moens tankegods om forbedring av menneskerasen.

Morten Horn framstår selv som en humanistisk «yppersteprest»

Anniken Fleisje mener Morten Horn selv postulerer ett syn på krig og livssynsbetjening som den rette humanisme. OPPDATERT: Les Morten Horns svar.

DEBATT: Morten Horn svarer på Anniken Fleisjes utspill om at Horn selv «forteller oss andre hva livssynet vårt går ut på og hva vi bør tenke».

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!