Bente Sandvig: Svar til Hadia Tajik

Motivene for å holde sitt barn borte fra skolegudstjenester behøver slett ikke å være forakt for religion eller frykt. Det bekymrer meg at en sentral ...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
26.10.2010 kl 16:34

Motivene for å holde sitt barn borte fra skolegudstjenester behøver slett ikke å være forakt for religion eller frykt. Det bekymrer meg at en sentral politiker ikke ser det, skriver Bente Sandvig i et svar til Hadia Tajik.

Publisert: 26.10.2010

Stortingsrepresentant Hadia Tajik (Ap) uttaler i Fritanke.no 20.10 at foreldre som holder sine barn borte fra skolegudstjenester, påfører dem religiøs analfabetisme. Senere i intervjuet hevder hun også at dette fører til at barna blir stående utenfor en viktig del av det hun omtaler som "de felles-norske referanserammene". Dette er alvorlige anklager mot foreldre som tar bevisste valg i forhold til en skole som blander sitt oppdrag som en allmen utdanningsinstitusjon med religiøs praksis.

Kunnskap og kompetanse er viktige demokratiske forutsetninger for å kunne delta i et samfunn. Da er det viktig å diskutere hvilken type kunnskap og ferdigheter som trengs, og hvordan denne kan formidles på en måte som er i pakt med menneskerettighetenes krav til obligatorisk undervisning: objektiv, kritisk og pluralistisk.

Å hevde at en gudstjeneste er nøytral eller objektiv, eller ikke forkynnende på den ene eller andre måten, er for meg en alvorlig nedvurdering av Den norske kirkes egen forståelse av de kirkelige ritualer. I tillegg er det en manglende respekt for annerledestenkende, og det er en problematisk videreføring av en kobling mellom det å være norsk og kristen på en bestemt måte, som er menneskerettslig utfordrende.

Det er en vesensforskjell på å oppsøke et gudshus som ledd i et undervisningsopplegg der man lærer om huset og de ulike symboler og funksjoner det rommer, og å delta i en religiøs handling som en gudstjeneste.

En annen sak er at det skal godt gjøres å unngå å få med seg hva kristendom og Den norske kirke er gjennom ti år i grunnskolen, selv uten å delta i skolegudstjenester.

Det må være foreldre og menigheters ansvar å gi barn et religiøst språk dersom foreldrene ønsker det, etter å ha respektert barnets egen rett til religions- og livssynsfrihet i takt med økende modenhet og alder. Meningen med kirkens trosopplæringsreform er nettopp å gjøre det til kirkens egen sak å tilby sine medlemmer opplæring i og til tro, mens skolens mandat skal være å gi kunnskap om ulike religioner og livssyn. Skolen skal også ivareta retten til ikke å tro på en likeverdig måte, og utvikle kritisk tenkning. Skolens språk kan og skal derfor ikke være et religiøst språk.

Så var det de felles-norske referanserammene.

Det å være norsk er mangetydig. Historien om kristendommens rolle i samfunnet opp gjennom tidene har mange nyanser som lett blir borte når seierherrene skriver historien. Kampen for religions- og livssynsfrihet, behandlingen av minoriteter og annerledes tenkende og levende mennesker, er noe av det som i liten grad formidles. Men det må også med. Ikke bare solskinnshistorien om den evangelisk-lutherske sekten som allierte seg med kongemakten og endte opp som enerådende statsideologi.

Igjen er kunnskap viktig - men også om det kritikkverdige. Elevene må lære at det vi kaller norsk og er stolte av har mange kilder og mange bidragsytere.

Skolens ansvar må være å formidle alt dette på en skikkelig og balansert måte. Skolen må gi kunnskap, ferdigheter og redskaper, som for eksempel kritisk tenkning, for å oppfylle sitt mandat. Dette må også gjelde religion, det noen oppfatter som hellige tekster og dogmer, samt andre kilder til kunnskap, viten og livstolkning. Det er bare da barnets selvstendige rett til religions- og livssynsfrihet ivaretas.

Igjen må vi spørre oss hvilken kunnskap som er viktig, og hvordan den best kan formidles. Et av de få konkrete eksemplene jeg har hørt om, er at man må kjenne bibelhistorien for å forstå sentrale norske litterære verk. Da tror jeg at strategien man har valgt med å undervise i bibelhistorie som del av kristendomsopplæringen i RLE, for så å håpe at eleven mange år senere, når hun eller han leser for eksempel Peer Gynt, skal klare å koble inn bibelhistorier fra de første skoleårene som tolkningsramme for Ibsens tekst, er den dårligst mulige.

Jeg tror mye mer på det omvendte: Les teksten, og gå så til de litterære kildene, som Bibelen. Et annet eksempel: diskuter rett og galt ut fra elevenes egne erfaringer, og gå så til filosofene og religionene og se hva de sier om samme tema.

Det å gå i kirken i forbindelse med jula er faktisk ikke særlig vanlig i Norge. Gjennom medieoppslag hver jul, ser det ut som om alle går i kirken, men dette er langt fra realiteten. I følge undersøkelsene som drøftes i boka "Religion i dagens Norge", er det 15 prosent av kirkens medlemmer som oppsøker kirken på juleaften og bare seks prosent av Den norske kirke medlemmer som går til gudstjeneste en gang i måneden eller oftere (2008). Den norske kirkes medlemstall utgjør pr. årskiftet 79,2% av befolkningen. Kirkegang er altså ikke så veldig norsk. De fleste nordmenn ser ut til å forstå hva det innebærer å være norsk uten kirkens hjelp. Kirken er og skal være et fellesskap av troende, ikke en norsk identitetsmarkør for alle borgere.

Motivene for å holde sitt barn borte fra skolegudstjenester behøver slett ikke å være forakt for religion eller frykt, og det bekymrer meg at en sentral politiker ikke ser det. Mitt motiv har vært respekt både for kirken og dens egenart, og for eget livssyn og mitt barns rett til å velge selv på et bedre grunnlag enn jeg opplever at skolen har gitt henne. I tillegg har mitt valg vært en reaksjon på at skolen går utover sitt allmenndannende mandat ved å akseptere religionsutøvelse som del av sine aktiviteter.

Min oppfordring til politikere og "kirken selv" er å rydde opp i denne uverdige sammenblandingen: Respekter at en gudstjeneste er en kirkelig handling og at religionsutøvelse ikke skal skje i skolens regi. La skole være skole, og kirken være kirke.

Og la oss slå fast en gang for alle: Du er ikke verken mer eller mindre norsk om du lar være å sende ditt barn til en gudstjeneste i et trossamfunn du ikke selv er medlem av!

Bente Sandvig
Fagsjef, Human-Etisk Forbund

Siste nytt i Debatt

Hvordan kan kirka så til de grader være i utakt med sitt eget grunnlag?
– HEF bør ikke sniksubsidiere Humanist Forlag gjennom en bokutgivelse

Økonomisjef i Human-Etisk Forbund, Harald Masst, mener Humanist Forlag har en svært solid økonomi og er godt rustet for omstilling om konfirmasjonsboka faller fra.

– HEF bør ikke bruke begrepet «sekulær muslim»

DEBATT: «Sekulære muslimer» – hva betyr det? Og hva kan ordbruken føre til? HEF-medlem Siamak Yazdankhah er kritisk til Fri tankes bruk av begrepet.

 
Hvor er Human-Etisk Forbund?

DEBATT: Aktivist Paul Omar Lervåg synes Human-Etisk Forbund har bidratt for lite til eks-muslimenes kamp.

 – Jeg vil være med i en organisasjon som fremmer noe eget

DEBATT: Jeg er medlem i Human-Etisk Forbund for å være en del av den organiserte livssynshumanismen i Norge, og for å videreutvikle den virksomheten som allerede eksisterer, skriver HEF-medlem Haakon Gunleiksrud.

Vi kan da virkelig bedre enn dette?

DEBATT: Nestleder i Humanistisk Ungdom synes Hedningsamfunnet bør ha annet å gjøre enn å gå etter ateistiske politikere som sier en bønn.