Yezidier - det gåtefulle folket

Yeziditempel i Sinjarfjellene. Hit flyktet rundt 40.000 yezidier etter militante islamister hadde angrepet byen Sinjar i august 2014. FOTO: Danpanic77 - Wikipedia

Yezidier - det gåtefulle folket

Yezidiene er i nyhetsbildet som folket som forfølges på det mest brutale av ekstremistiske islamister. Hvem er de?

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
26.06.2015 kl 11:10

Den islamske statens herjinger har hatt en interessant bivirkning: Yezidiene, en av områdets minst kjente minoriteter, har havnet på dagsordenen. TV-bilder fra yezidienes hellige by Lalish og oppslag om yezidiske kvinner holdt som sexslaver fanger verdens oppmerksomhet.

Men hvem er yezidiene? Det sier nyhetene sjelden noe særlig om. Og det er ikke så rart, for yezidiene er en av verdens mest gåtefulle og misforståtte religiøse grupper.

I Norge er det knapt skrevet noe om dem; de dukker så vidt opp i lærebøker om religiøse minoriteter i Midtøsten. En slags trøst er at ingen ringere enn regissøren Anja Breien har laget en dokumentarfilm om dem (Jezidi, 2009).

Dette gjør Yezidier: En resessä av Magnus Bärtås og Fredrik Ekman til en veldig velkommen bok.

Hvem er yezidiene?

For å ta det grunnleggende først: Yezidiene har sitt kjerneområde i Irak og landene rundt, men finnes også i en diaspora i Vesten. Ingen vet hvor mange det er av dem; anslagene varierer fra 50 000 til flere millioner.

Yezidiene er kurdere. Kurderne er gjerne muslimer, men ofte ganske sekulariserte sådan, siden marxismen som påvirket kurdernes frigjøringskamp har satt sine spor i folks sjelsliv. Men yezidiene er altså ikke muslimer, de er yezidier. Yezidismen avskrives noen ganger som en slags sekt, noe som nok delvis bør skrives på kontoen for at den er nesten håpløs å forstå seg på for utenforstående. Det er da også meningen: Yezidismen er en religion for de innvidde. Deres hellige tekst, Den sorte boken, er skrevet på en slags kode, og som for å gjøre forvirringen komplett finnes teksten i flere utgaver.

Forvirring råder også om mange av yezidienes tabuer, som for eksempel forbudet mot å spise salat. Noen mener at navnet på grønnsaken minner om navnet på Satan, andre mener salat-tabuet stammer fra en massakre i en salatåker.

Det skorter heller ikke på forklaringer og spekulasjoner når det kommer til yezidismens opphav. Er yezidiene en kristen gruppe som har blitt isolert og derfor utviklet seg i en helt annen retning enn resten av kristenheten? (Denne teorien stammer delvis fra navnelikheten mellom «yezidi» og «Jesus».) Er de heller en avlegger av den muslimske sufismen? Hva med de gnostiske innslagene i troen?

Sentralt i yezidienes mytologi står Melek Taus, påfuglengelen, som mange assosierer med den falne engelen – altså Lucifer. Her er det kompliserte varianter på den teologien vi kjenner fra kristendommen, men helt klok på det hele blir i alle fall ikke undertegnede, som har lest en liten haug med bøker om yezidiene nå.

De teologiske spissfindighetene er uansett ikke så viktige. Det som betyr noe er utslagene det får i den virkelige verden, og her er realiteten at yezidiene har rykte på seg for å være djeveldyrkere. Det er ikke helt greit når man er omgitt av muslimer og kristne.

Noe som gjør yezidismen enda vanskeligere å få grep på for utenforstående, er at tro og praksis kan variere fra by til by. Forfatterne Bärtås og Ekman siterer forskeren Philip G. Kreyenbroek, som påpeker at det ville være urimelig å forvente en standardisert yezidisme. Alle religioner er det tilhengerne gjør den til, og verdensreligionene finnes da også i et utall varianter. Dessuten er yezidismen en religion der rett handling er viktigere enn rett tro.

Tror Gud skapte verden gjennom onani

Samme hvor fascinerende Bärtås og Ekmans litterære dypdykk er, er skriveriene deres klart best når de to forlater biblioteket og reiser ut i verden og møter mennesker.

Det er sjelden lett å være minoritet. Yezidiene har gjerne levd i fattigdom, de har vært "smutsfolket". Bärtås og Ekmans skildring av nedverdigelse og overgrep, pogromer og folkemord sender tankene til romfolkets skjebne i Europa. De to skriver om hvordan det å slå ned en yezidi på gaten var en måte å avreagere på om man hadde en dårlig dag.

Når europeere møter folkeslag med lange lidelseshistorier, går den kritiske sansen lett ut av vinduet og erstattes av eksotiserende, romantiserende blikk. Slikt er det heldigvis fint lite av hos Bärtås og Ekman. I stedet beholder de et blikk for det menneskelige, og også det akk-så-menneskelige ved yezidiene.

Vi leser om hvordan prester og verdslige ledere holder yezidier levende under nærmest føydale forhold, og om et kasteaktig system der det ikke bare er strengt forbudt å gifte seg ut av religionen, men også nedover i rangordningen.

Renhetstenkningen er gjennomgående, og gir seg burleske utslag, som yezidienes lære om at Gud skapte verden gjennom onani. Slik slipper guddommen å bli besudlet ved kjønnslig omgang med andre. Og som så mye annen renhetstenkning gir den seg ubehagelige politiske utslag.

Hadde det bedre under Saddam

De to forfatterne reiser til Armenia og møter en yezidi-leder som i vodkafylla sitter og lirer av seg rasehat mot arabere og fantasier om ariere. Men hva, vil forfatterne vite, med jødene som ble myrdet som følge av denne typen prat? Vel, de kan skylde seg selv fordi de kalte seg Guds utvalgte folk. At han selv er hellig overbevist om at yezidismen er den opprinnelige religionen gjør det hele enda mer usmakelig.

Men de to fanger også de fine sidene ved yezidienes unike kultur. Det føles som om de yter dem rettferdighet.

Forfatterne beskriver hvordan yezidiene har fått det vanskeligere etter den amerikanske invasjonen i Irak. Selv om Saddams regime var blant de klart verste verden har sett i senere tiår, var baath-ideologien – inspirert av kommunismen og nazismen som den var – grunnleggende sekulær. Da baathregimet falt, fikk islamismen et friere spillerom. Voldsorgiene i Den islamske staten er en slags foreløpig, grotesk klimaks.

En setning fra boken satte seg fast i hodet mitt: «Yezidiene er den obskure folkegruppen hvis navn staves på ulike måter i hver nyhetsrapport». Yezidiene fortjener bedre, fordi de er mennesker. Og det er i deres menneskelighet de vises fram i Bärtås og Ekmans bok om dem. Det er det all grunn til å være takknemlig for.

Dette er et utdrag. Les hele bokomtalen i Humanist nr. 2-2015.

Se bildet større

Melek Taus - påfuglengelen - er et sentralt symbol i Yazidienes religion.

Se bildet større

Magnus Bärtås og Fredrik Ekman
Yezidier: En resessä
Molin & Sorgenfrei 2014

Les hele bokomtalen i Humanist nr. 2-2015.

Siste nytt i Bakgrunn

Tror ikke svartmetallerne liker å bli minnet om fortiden

– Boka gir et riktig bilde av norsk black metal anno 1998, sier Didrik Søderlind. Nå skal boka han var med og skrev i 1998 bli Hollywood-film. Svartmetallerne er ikke fornøyd.

Prestenes monopol på omsorg er på vei ut – her er motsetningene

Prester kan ikke lenger være de eneste som driver omsorg i offentlige institusjoner. Det er alle enig om. Men hvor går veien derfra?

Andrés Lekanger vil rydde opp i debatten om sexsalg
Anklager Bergens Tidende for korstog mot Human-Etisk Forbund
Dansk forsker tror modell der folk sparer tusenvis på å melde seg ut, vil være best for kirken
Når ideer blander seg

Internett har skapt en ny virkelighet der konspirasjonsteorier med forskjellig opphav blander seg på en helt annen måte enn før.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!