Militæret benyttet blant annet ungdomsgrenene til de religiøse organisasjonene til å gjennomføre massedrapet.
50 år siden folkemordet i Indonesia:
Over en halv million «gudløse» ble drept
Det religiøst inspirerte folkemordet i Indonesia etterlot seg over en halv million døde. Landets kommunistbevegelse ble nærmest utryddet. Også den indonesiske kvinnebevegelsen ble knust.
Publisert: 23.10.2015 kl 10:37
Sist oppdatert: 23.10.2015 kl 10:41
Etter at Indonesia løsrev seg fra det nederlandske koloniveldet og ble en selvstendig republikk i 1949 vokste det frem en stor og progressiv kvinnebevegelse kalt Gerwani. Nøden under andre verdenskrig, revolusjonskrigen mot Nederland og tiden som fulgte førte mange kvinner ut av hjemmet og inn i arbeidslivet. Flere av medlemmene i bevegelsen hadde deltatt i revolusjonskrigen mot Nederland og blitt politisk bevisste. For dem var nå en ny revolusjon på gang.
Gerwani var i etterkrigstiden blant verdens største kvinnebevegelser, og i det tradisjonelt kjønnskonservative landet svært progressive. Med basis i nasjonalistisk, sosialistisk og feministisk ideologi krevde de frihet fra underordning av kvinner og politiske rettigheter.
Gerwani ønsket å sette en stopper for kvinners dobbeltarbeid og etablerte i dette øyemed barnehager og krevde menns deltakelse i hjemmet. På lokalt nivå jobbet de blant annet mot analfabetisme og yrkesopplæring for å øke kvinners økonomiske uavhengighet. Gerwani var sterkt imot polygami, og en av deres hovedsaker var endring av ekteskapsloven som tillot dette. Bevegelsen ble tett assosiert med kommunistpartiet, og de samarbeidet om å kjempe for rettighetene til landets mange fattige og marginaliserte.
Opptakt til folkemord
På sekstitallet var den politiske, sosiale og økonomiske situasjonen i landet kaotisk. Nøden var prekær og mange sultet. Det politiske landskapet var fraksjonert. Militæret, som var blitt mer og mer kapitalistisk orientert etter uavhengigheten, følte seg truet av den stadig sterkere kommunistpartiet. Religiøse grupper, hovedsakelig muslimske, men også kristne og hinduistiske, så også med frykt på kommunismen. De så på kommunistene som gudløse og anti-religiøse.
Kommunismen representerte for motstanderne ikke bare et brudd med religionen, men truet også hierarkiske og økonomiske interesser siden de religiøse lederne ofte var landeiere. På den hovedsakelige hinduistiske øya Bali ble de konservative provosert av de venstreradikale som utfordret det tradisjonelle kastesystemet.
En septemberkveld i 1965 skjedde det et mislykket kuppforsøk der seks generaler ble drept. Fremdeles er det usikkert hvem som sto bak, men militæret brukte kuppforsøket som påskudd for å starte forfølgelsene av kommunistbevegelsen. Kommunistene og Gerwani ble raskt utpekt som de skyldige og ble anklaget for å være blodtørstige og gudløse fiender av nasjonen og samfunnsordenen.
Den nederlandske sosiologen og feministen Saskia Wieringa har forsket på Gerwani og folkemordet siden åttitallet. Hun mener at demoniseringen av Gerwani er avgjørende for å forstå folkemordet. I militærets maktspill og kampanje mot venstresiden var svertekampanjen mot Gerwani sentral. Militæret fabrikkerte bevis for at Gerwani-kvinner var med å torturere de seks generalene på seksuelt eksplisitt vis, og at de danset nakne rundt likene. Det ble også påstått at Gerwani-medlemmer prostituerte seg og hadde orgier med lederne i kommunistpartiet. Dette var ekstreme brudd på moralske kodekser for kvinner.
Disse sterke virkemidlene skapte frykt og hat i befolkningen. Av alle organisasjonene assosiert med kommunistpartiet ble Gerwani den mest forhatte. I demonstrasjonene som fulgte kuppforsøket var flere av slagordene spesielt rettet mot Gerwani: ”Gerwanihorer” og ”Heng Gerwani”, var blant parolene. Svertekampanjen mot Gerwani som seksuelt overskridende var en bevisst manipulering av kollektive kulturelle og religiøse forestillinger om kaos og seksualitet. Dette gav dyp resonans hos deltakerne i folkemordet, og legitimerte volden som snart eksploderte.
Massakre på de «gudløse»
I månedene etter kuppforsøket ble kommunistbevegelsen knust, i det som er blant de verste overgrep på menneskeheten siden andre verdenskrig. Ingen vet nøyaktig hvor mange som ble drept, men det er allmenn enighet om at minst en halv million mennesker ble tatt av dage. Volden var usedvanlig brutal. Brutaliteten kan tyde på ekstremt avsky og hat, og at overgriperne ikke så på ofrene sine som fullverdige mennesker.
På øya Bali var volden spesielt omfattende. I løpet av mindre enn to måneder ble 80 000 mennesker, eller omtrent fem prosent av befolkningen, drept. Hele landsbyer bosatt av angivelige kommunister ble plyndret og brent. Mange døde også av mishandling i fengsel i tiden som fulgte. Traumene til de overlevende kan ikke måles. Bak udådene sto militæret, assistert av sivile organisasjoner som politiske partier og religiøse organisasjoner og gangstere. Siden militæret ofte benyttet seg av ungdomsgrenene til de religiøse organisasjonene var mange av morderne bare ungdommer.
Roro Sawita er historiker og aktivist som jobber med å samle vitnesbyrd fra overlevende etter massakren. Hun peker på at de fleste drepte riktignok var menn, men kvinnenes lidelser var også enorme. Utallige kvinner ble utsatt for seksuell tortur, terror og voldtekt.
– Hvis man var Gerwani-medlem eller hadde en kommunist i familien var man omtrent fritt vilt. Månedene da volden pågikk var ekstremt farlige for dem. Mange ble utsatt for systematisk voldtekt, ofte også massevoldtekt. I en landsby forteller vitner at stemplede kvinner ble hentet omtrent hver eneste kveld og levert tilbake på morgenen. Hvis de motsatte seg voldtekt så ville de blitt drept eller familiemedlemmene deres bli drept. Lidelsene til disse kvinnene stoppet ikke med voldtektene. Etter at de voldelige månedene var over ble de kvinnene sett på som prostituerte av samfunnet rundt, forteller Roro Sawita.
Statskupp og kuppet kjønn
Etter at kommunistpartiet var knust og pasifisert befestet militæret makten sin og general Suharto tok over presidentsetet. Det var Suhartos maktovertakelse som var det egentlige statskuppet. Suhartos autoritære Ny Order-regime styrte Indonesia i 32 år med propaganda, indoktrinering og terror. Den såkalte «kommunisttrusselen» ble brukt for å legitimere undertrykkingen.
– New Orden-regimet bygget sin nasjonale identitet på en vellykket undertrykkelse av en fremmed kommunistisk ideologi som ble påstått å forårsake kaos og seksuell fordervelse av kvinner”, skriver Saskia Wieringa i boken Sexual Slander and the 1965-1966 Mass Killings in Indonesia.
Overlevende etter massakren og de dreptes familier ble stigmatisert og diskriminert av staten og samfunnet. Å bli assosiert med kommunistbevegelsen kunne være livsfarlig. Hele massakren ble dekket over av et tykt teppe av tabuer, taushet og frykt.
Starten på Suharto-regimet betydde også slutten for den feministiske bevegelsen i Indonesia. Gerwani ble forbudt, og medlemmene som ikke ble drept og fengslet ble tvunget til taushet. Feminisme ble likestilt med umoral. Suharto-regimet opprettet en egen kvinneorganisasjon som videreførte og satte i system den gamle og patriarkalske samfunnsmodellen.
Kvinners plass, ifølge det felles programmet til kvinneorganisasjonene, var å være mannens lojale støttespiller, å produsere avkom, å lære opp barn, å passe på husholdet, og å være nyttige kvinner for samfunnet. Den indonesiske sosiologen og samfunnskritikeren Julia Suryakusuma beskriver i boken Sex, Power and Nation regimets kjønnspolitikk som reduserte kvinner til husmødre:
– I denne posisjonen er kvinner henvist til å bli avhengig, uproduktive husmødre som gjør gratisarbeid i hjemmet, skriver hun. Resultatet er at de har blitt isolert, splittet, uorganisert og fratatt politisk og økonomisk makt, og plassert i en underordnet stilling i forhold til menn.
Suharto-regimets tradisjonelle kvinnesyn ble internalisert, også av kvinner selv. Det har blitt en slags tatt forgitt sannhet at kvinner er naturlig underordnet mannen. Kvinner ble apolitiske, og kuppet av likestillingskampen var vellykket.
Arven fra diktaturet lever videre
Det har aldri vært noen sannhets- eller rettsprosess etter folkemordet. De skyldige sitter fremdeles i maktposisjoner og blir sett på som nasjonens helter. Selv om det i dag, 17 år etter Suharto-regimets fall har blitt tryggere og åpnere å snakke om kommunistforfølgelsene er temaet fremdeles tabubelagt.
Etter trettito år med propaganda, indoktrinering og historieforfalskning sitter frykt og avsky for kommunisme og Gerwani fremdeles sterkt. Assosiering av kommunisme med ateisme, oppløsningen av familien, forfall av kvinners seksuale moral og oppløsningen av sosial orden er fremdeles tilstede. Det tradisjonelle kvinnesynet og bildet av de onde feministene som Suharto og militæret skapte lever videre.
Et liten kommentar overhørt fra en vanlig indonesier på kvinnedagen i år viser sammenblandingen av religion og avsky for feminisme: – Hvis du kommer til helvete så er det første som møter deg feminister.
Fortellingen om Gerwani og folkemordet er enda et eksempel på hvordan historien ble skrevet av de seirende, og blir det det fremdeles.
Vær velkommen til å delta i debatt på Fritanke.no. Vi ønsker en saklig og begrunnet debatt. Skarp kritikk må gjerne fremmes, men vi forventer at debattanter overholder alminnelig folkeskikk og norsk lov. Kommentarer som bryter med dette, kan bli slettet uten varsel eller begrunnelse. Fri tanke forbeholder seg retten til å svarteliste brukere ved spamming, personangrep, usaklige kommentarer og lignende.
Vi forbeholder oss retten til å sitere kommentarer fra Fritanke.no i Fri tankes papirutgave.
